Bokanmeldelse: The City and the Stars

De siste ukene har jeg lest meg gjennom The city and the stars av Arthur C. Clarke, forfatteren bak blant annet 2001, boken bak den kjente filmen med samme navn. The city and the stars er fra 1956  og per dags dato altså nesten 60 år gammel. Jeg har lest en del nyere sci-fi de siste årene, spesielt dystopiske seriebøker, og derav har en sterkere interesse for sjangeren i sin helhet begynt å spire og gjort meg nysgjerrig på de eldre bøkene. Siden jeg er underlest på disse så vil jeg ikke kunne sammenligne The city and the stars med andre verk fra sin tid, og må derfor behandle den som hvilken som helst bok, uavhengig av når den ble skrevet.

I byen Diaspar bor Alvin, en "unik" ung mann som ikke har noen tidligere liv bak seg. De andre innbyggerne har alle levd flere liv, hvorav de i mellomstadier har vært lagret i byens minnebank. Diaspar har alt du kan ønske deg, det eneste som trengs er å tenke det fram. Det vil si, alt unntatt det som ikke eksisterer innenfor byens grenser. I millioner av år så har innbyggerne bodd i byen uten å forlate den. De er livredde for verden utenfor. Alvin er den eneste som lurer på hva som befinner seg bortenfor. Er det virkelig sant at Diaspar er det siste befolkede stedet på jorden? Og enda mer interessant, finnes det liv der ute blant stjernene? Hvordan kommer man seg dit? Hvorfor er han ikke redd, som de andre? I denne boken følger vi Alvins leting etter svar på spørsmål ingen andre tør å stille seg.

En av bokens definitivt sterkeste sider er miljøbeskrivelsene. Dette er for så vidt noe jeg gjenkjenner fra 2001, forfatterens evne til å beskrive på en måte som lar leseren se for seg steder på en litt diffus drømmeaktig måte som gjør det hele troverdig, uten at det blir for mange detaljer slik at det virker påtatt. Han er også flink til å få fram det hverdagslige.Dette gir fortellingen et troverdig og framtidsrealistisk preg.

Presently the ground began to rise again; Alvin was approaching the little hill that was at the exact centre of the Park, and therefore of the city itself. There were fewer obstacles and detours, and he had a clear view to the summit of the hill and the simple building that surmounted it. He was a little out of breath by the time he had reached his goal, and was glad to rest against one of the rose-pink columns and to look back over the way he had come. (. 27)

Noen ganger blir det nesten litt for hverdagslig for meg, jeg merker at jeg er vant til å lese sci-fi-bøker som er mer preget av handlingsprogresjon. Det kreves en omstilling av måten å ta inn fortellingen på for meg for å kunne lese denne boken slik den har potensiale til å kunne leses. Den er en blanding av handlingsdrivkraft og mer refleksjon. Derav brukte jeg lenger tid på å komme meg gjennom den enn jeg hadde forutsett. (Ikke dermed sagt at den er vanskelig å lese, eller veldig lang, for den er egentlig ikke det). Jeg likte best den første halvdelen av fortellingen, der hvor alt er litt ukjent og fremdeles preget av de ubesvarte spørsmålene til Alvin. Her blir vi kjent med byen han lever i og ham selv, og det er lett å følge hans funderinger og tanker. I del nummer to sklir ting til tider litt ut for meg. Noen av svarene vi finner var ikke helt slik jeg skulle ønske. Noe er for langdrygt (da først og fremst møtene i byrådet) mens andre ting er over nesten før det i det hele tatt har begynt, og jeg sitter igjen og skulle ønske at jeg kunne dra tilbake for å få vite mer, eller at det eventuelt skjedde noe mer dramatisk med Alvin. For potensialet ligger der, til at det kanskje burde vært liiitt vanskeligere, noen ganger. Sånn alt i alt føles boken derfor både for lang og for kort.

Menneskene i boken behandles som ganske enkle. Det er egentlig ikke noen slemme eller snille folk her. De fleste drives av frykt. Ala "hun snudde og løp sin vei fordi hun var redd" (ikke sitat fra boken). Eller rett og slett av den rollen de har i samfunnet. Det er Alvin som driver historien framover, da han  er en av veldig få som ønsker å gjøre det. Alvin drives som nevnt først og fremst av sin nysgjerrighet og lengsel. Det finnes små glimt av vennskapelige tilknytninger, og en tanke om at han kanskje gjerne skulle ha vært i stand til å gå inn i noen dypere følelser for andre, men først og fremst preges han av en form for nøytral respekt og høflighet ovenfor ethvert annet levende vesen. Det er mulig boken kunne ha hevet seg opp på et mer komplekst nivå hvis forfatteren hadde bygget opp karakterene litt mer. Men jeg kjenner igjen denne stilen litt fra 2001, at han velger å fokusere på enkelte aspekter ved folk eller situasjoner. Det gir en renskåret enkelhet til fortellingen, men får også karakterene til å framstå som brikker til framhevelse eller drivkraft av valgte hendelser eller visse relevante spørsmål.

Jeg ble positivt overrasket over hvordan slutten i boken klarte å trekke meg litt tilbake til det jeg først likte ved den, for deretter å miste i den andre delen, nemlig de store spørsmålene om livet og stjernene og alt mulig, fremfor svar med varierende grad av tilfredsstillelse. Det ga meg litt godfølelse. Men jeg sitter likevel alt i alt igjen med en sånn "helt OK" følelse. Det som har preget de to bøkene jeg har lest av Arthur C. Clarke hittil, den litt renskårede perfeksjonen, er nettopp den som holder meg litt tilbake fra å bli fra meg av begeistring.

Dersom du ikke har lest noe av Arthur C. Clarke fra før, så anbefaler jeg å begynne med 2001 først.

Bokanmeldelse: Nemesis venter av Liv Eirill Evensen

Tittel: Nemesis venter
Forfatter: Liv Eirill Evensen
Serieinfo: Bok nr. 1 i serien "Nye verden".
Utgivelsesår og forlag: 2014 Omnipax.

Stikkord: framtidssamfunn, dystopi, katastrofe, orakel.








Vi befinner oss i år 3001 etter Gammaglimtet sammen med Area, en vanlig ungsebonitt (stedet de bor på heter Sebonia, derav sebonitt) som soner sin dom på krabbestranden etter å ha kommet med en påstand om at sprettpiper kan fly. Livet er ganske enkelt her. Sebonittene spiser krabber, passer på at alle holder seg til sine roller og venter på at endetiden skal komme. Når endetiden kommer i form av Nemesis på himmelen skal alle dø for å gi rom for en ny verden.

Jeg innrømmer at jeg finner samfunnsordenen i denne boken ganske merkelig. Det er noe surrealistisk over tanken på et folk som styres av en "miljøbrigade" som bestemmer at annen sjømat enn krabber og hirse er uspiselig, at fugler ikke skal fly og at meningen med livet er å vente på at du frivillig skal erfare at det tas fra deg grunnet spådommer. Hvordan i all verden havnet menneskeheten i dette bildet? Ingen vet hvem som sitter i miljøbrigaden, det er heller ingen som gjennom denne boken virker å bry seg mye om å finne ut det ut heller. Noen få snakker om et alternativ til at verden avsluttes fullstendig, en tro på Nye verden. Til tross for at miljøbrigaden høres ut som en form for framtidsreligiøs sekt, så er det tegn som tyder på at endetiden rent faktisk kan nærme seg, og glemt vitenskap ligger i bunn et sted. Men på overflaten er det oraklene som har sannheten, det er de som ser, som vet.

Ikke overraskende viser det seg at vår hovedperson Area ikke er heelt vanlig likevel og spiller en sentral rolle under ventetiden til Endetiden. Hun er den litt opprørske, men bare sånn passe, karakteren som tør å knytte uventede relasjoner og skaffer seg oversikt over hva som skjer rundt omkring. Sammen med sine venner prøver hun å pusle sammen et bilde og stille de riktige spørsmålene mens det enda er tid;
Hva er egentlig endetiden?
Hva kan hun gjøre for å hjelpe de hun bryr seg om?


Boken var helt grei lesing, jeg kom meg raskt gjennom den og jeg kommer til å lese fortsettelsen for å se hva som skjer videre. Anbefales for tenåringer som liker litt merkelige science-fiction bøker, eventuelt katastrofelitteratur, eller bare synes det er rart at det er så mange krabber der (det er det bildet som sitter igjen hos meg: haugevis av krabber som blir gjetet på rekke og rad opp fra sjøen).

Bokanmeldelse: Earth girl

Earth girl av Janet Edwards.

Bok 1 av 3 i "Earth girl" trilogien.

Stikkord: sci-fi, framtidssamfunn, portalreising, minoriteter, historie, arkeologi, fordommer, YA, light-romance, å nesten vokse opp uten foreldre

Earth girl er en sånn type bok som jeg fant helt tilfeldig på en bokhandel en dag ved å browse hyllene. Jeg plukket den med meg og slukte den i en jafs. Nå har jeg akkurat lest den for andre gang. På engelsk, den er dessverre ikke oversatt til norsk. Jeg ville fremdeles lest den på engelsk, men jeg kunne gjerne sett at de som foretrekker norsk også fikk muligheten til å lese den. 

Jordboer Jarra

Jarra er jordboer og ikke spesielt fornøyd med det. I framtiden er det primært sett bare tre gode grunner til å bo der; 1. Du elsker historie.

                                2. Du elsker medisin/sykepleie

                                3. Du er en handikappet.

I år 2788 betyr det å være handikappet at jorden er det eneste befolkede stedet i universet hvor immunforsvaret ditt er kapabel til å holde deg i live. Menneskene har for lengst inntatt bedre planeter, og kan forflytte seg i løpet av sekunder over hvilken som helst avstand gjennom den store oppfinnelsen i menneskenes tid: portalene. Tilbake på jorden sitter de handikappede, også kalt for aper blant de fordomsfulle. Enhver baby som blir født i universet har en liten sjanse for å bli født som handikappet og må umiddelbart transporteres gjennom en nødportal til jorden med en gang for å overleve. De fleste vokser opp uten sine egne foreldre, med tildelte pro-foreldre som er tilgjengelig to timer i uken.

Som en form for hevn (mot hvem?), med planer om å lure exo`ene (Exo av Exodus, de handikappedes mockingnavn på de som bor utenfor jorden) søker Jarra seg inn på et Asgaard-universitet. Hun har alltid elsket historie, og er generelt kjent for å plage alle sine venner og pro-foreldrene med diverse fakta, noe som for så vidt passer fint siden arkeolog er et av svært få yrker det er mulig utdanne seg innenfor på jorden. Men det er ikke vanlig for en ape-jente å søke seg inn på et universalt universitet, hvor alle studentene kommer utenfra. I Earth girl fortelles vi hvor godt Jarra lykkes med planen sin og om det er så enkelt som hun tror å skulle la sannheten komme for en dag da det viser seg at aper og exo`er har flere fellestrekk enn hun trodde på forhånd. Jeg skriver fortelles fordi Jarra gjennom boken henvender seg direkte til oss lesere, som om boken er en dokumentarisk framstilling. Dette er det mest irriterende ved boken, spesielt i begynnelsen. Men etterhvert ble jeg vant til det og aksepterte at det er sånn forfatteren har skrevet historien. 

Fortiden i framtiden

Den mest positive overraskelsen jeg fikk ved å lese denne boken var hvor spennende jeg syntes det var med arkeologiske utgravninger! Det var overraskende fordi jeg ikke hadde forventet det i noe jeg på forhånd dømte som sikkert en typisk Young Adult nummer-en-i-en-serie bok, med unge voksne som prøver å finne sin plass i verden, og litt romantikk strødd oppå, bare i et framtidssamfunn. Men utgravningene i gamle ruiner i et forlatt New York var et høydepunkt her, og det er ikke fordi boken er kjedelig, det er bare skrevet på en spennende måte med akkurat passelig mengde med tekniske detaljer til at jeg i alle fall slukte det som realistisk nok, og med litt farefulle situasjoner og muligheter for å finne noe fra fortiden, som jo i framtiden også inkluderer vår nåtid. Det er også litt originalt og friskt med en bok som går bort fra den dystopiske og postapokalyptiske sjangeren, men likevel beskriver en annerledes og litt farlig framtidsjord. Ingen zombier eller atombomber her. 

Karakterbeskrivelser

Ved Asgaard blir vi kjent med studenter fra forskjellige planeter, med ulike sosiale og kulturelle normer, ikke så ulikt hvordan det lett kan se ut i en klasse med internasjonale studenter med ulik bakgrunn på en høyere institusjon i dag. Eller kanskje heller for noen år tilbake. For selv om de i år 2788 kan bruke portaler til å dra raskt med, så virker det som at de fleste i Jarra sin klasse har holdt seg mest i sin egen del av universet. Jarra er definitivt den karakteren som er mest omfattende beskrevet, og hun viser seg å ha en kompleks nok personlighet til at historien drives fram på en interessant måte også på et personlig plan. Resten av karakterene er mer overfladisk beskrevet, noe som kanskje er naturlig da historien så tydelig er "dokumentert" fra Jarra sin synsvinkel. De markerer seg sterkest som representanter for sine ulike steder med sine forventninger og fordommer, som er fascinerende nok. Vi blir best kjent med Fian fra Delta-sektoren, som er en sentral del av Jarra sitt utgravningsteam, og etterhvert en potensiell romanse. Han heter forresten Fian Andrej Eklund, aner jeg en åpenbar inspirasjon fra Sverige her? 

Les den hvis... !

Jeg anbefaler denne boken til unge voksne eller eldre voksne, som kan like en lettspråklig historie om fortiden i framtiden og relasjoner mellom folk fra ulike kulturer. Eller dere som liker bøker om mennesker som har vokst opp uten familien sin, eller som en del av en minoritet. Eller rett og slett bare vil ha en fengende historie. Ikke minst hvis du også synes det er spennende med arkeologiske utgravninger. 

 

 

Hvis du vil vite mer om serien eller forfatteren så kan du sjekke ut hjemmesiden hennes, der ligger massevis av anmeldelser (på engelsk naturlig nok), og faktisk en samling med korthistorier om de ulike karakterene som jeg selv gleder meg til å gå løs på etter at jeg har lest de to neste bøkene!

Fed by Feed (En bokanmeldelse)

Tittel: Feed
Forfatter: M. T. Anderson
Forlag og år: Candlewick Press, 2002.
Språk: Engelsk, med ungdommelig slang.
Stikkord: YA sci-fi, konsumerisme, reklame og markedsføring, tenåringsromanse, samfunnskritikk, teknologi, internett








Av og til får jeg en sånn jeg-må-bare-finne-noe-jeg-kan-låne-på-biblioteket-følelse, gjerne uavhengig av at jeg i utgangspunktet har en stor stabel liggende hjemme allerede. Dette skjedde forleden dag, at jeg fikk den følelsen, men da mer spesifikt i form av at nå-vil-jeg-få-lest-den-der-svenske-postapokalypsen! (Ett sekund om gangen av Sofia Nordin). Problemet var bare at den ikke var ledig. Etter litt om og men (mest men), så bestemte jeg meg for å låne Feed. Det fine med biblioteket er at jeg kan konsumere bøker og kvitte meg med dem igjen på en veldig miljøvennlig og riktig måte.

Påvirkning og apati

Hvorvidt jeg fant inspirasjon til å låne eksakt denne boken upåvirket på egen hånd kan kanskje diskuteres, som alt kan det til en viss grad. Jeg fant den på en av Julie sine lister over dystopisk litteratur for en tid tilbake, og derav kan jeg jo påstå at jeg ble påvirket av det, av at akkurat denne boken med andre stod på den listen. Men utgangspunktet mitt for i det hele tatt å se på listen skyldes jo en interesse for den dystopiske sjangeren, hvorav listen medvirket som hjelp til å tilfredsstille et mer eller mindre bevisst informasjonsbehov i forhold til et allerede eksisterende interesseområde. Videre kunne jeg gått inn på hvordan dette interesseområdet i det hele tatt oppstod, men det skal jeg ikke. Jeg bruker dette mest som en innledning. En påminnelse om at vi alle påvirkes hver dag, i større eller mindre grad på ulike måter.

I Feed møter vi en vennegjeng i tenårene hvorav alle har et implantat i hjernen som gjør at de er tilkoblet 24/7. Gjennom feeden får de personlige anbefalinger, i vår tid sett på som reklame, om hva de kan konsumere i enhver situasjon. En datamaskin som kontinuerlig foretar tilpassede søk og gjengir resultatene hele tiden, i form av sanselige inntrykk, hele tiden basert på hva du tidligere har kjøpt, hvilket humør du er i osv. Alle de kule kidsa har det.

Etter at du har kommet deg forbi språkbarrieren, bestående av ganske irriterende lazy ungdomsslang, så blir det ganske tydelig at karakterene lever i en merkelig form for konsum-Utopia, hvor de shopper opplevelser, ting, og til og med humør og følelser nært sagt, i form av ulike stimuli, selvsagt anbefalt av feeden. Hvorfor tenke selv når noen som kjenner deg ut og inn kan gjøre det for deg? Karakterene kan overfladisk sett framstå som litt apatiske og viljeløse, og det skjer ikke alltid like mye på overflaten. Men det er hintene som utgjør denne boken. Det som ikke sies, spørsmålene leseren danner seg underveis. Avhengigheten Titus, som er hovedkarakteren, og vennene hans har i forhold til feedsene er, sett bortsett fra intensiteten, ganske likt det forholdet vi i dag har til å sitte foran en skjerm. Forskjellen er bare at i Feed så skjer det hele i hodet. Feed er oss selv hvis vi fortsetter i samme retning som vi har gått i de siste ti årene, i framtiden. Forhåpentligvis vil vi ikke godta så mye reklame, though.

Flørting med det opprørske

Titus er en typisk spenningssøkende gutt med et godt øye til jentene. I denne historien blir han kjent med Violet, en jente som har en tendens til si litt feil ting til litt feil tidspunkt. I boken forteller hun at hun i motsetning til de andre ikke fikk implantatet sitt før hun var 7 år gammel, noe som indikerer et samfunn hvor det fremdeles er klasseforskjeller. Violet er karakteren som innrammer de andre, hun er motsetningen som viser hvor innesperrede i sine egne bobler resten av karakterene egentlig er. Det er vanskelig for Titus å forholde seg til henne, og ikke minst alle de kjedelige tankene hun har, dysterheten som følger henne. Han dras mellom det komfortable og velkjente og det menneskelig utfordrende. De verste og beste karaktertrekkene kommer til syne, på en intensiv måte som ofte kan utløses ved hjelp av en tenåringsromanse. Klarer han å håndtere en virkelighet utenfor boblen?

Realistisk synsvinkel

Gjennom Violets oppdateringer tegnes det et bilde av en ytre verden hvor det skjer adskillig mer alvorlige ting enn i boblene. Andre land truer med krig, og stadige flere opprørshandlinger finner sted på ulike steder. Mot hva, det forstår ikke Titus helt. Eller? Det er alltid vanskelig å forstå noe som er fjernt. Og det meste er fjernt når det druknes i gode tilbud på bukser som kan bestilles i utallige farger og varianter. Det er for så vidt interessant med en bok hvor vi blir kjent med helt ordinære mennesker, som lever sine vanlige liv ganske upåvirket (foruten ildsjeler som Violet). Det er realistisk, og skummelt. Det finnes krig i verden i dag også, men det oppleves fjernt for de fleste av oss, akkurat som det gjør for ungdommene i Feed.

Jeg tror at dette er en bok som kommer til å gå gjennom fordøyelsessystemet en udefinerbar stund til før den er ferdigkonsumert. A seed plantet by Feed. Hvorvidt den føyer seg til rekken med Orwell og likesinnede kan jeg dessverre ikke uttale meg om enda, men jeg kjenner en hunger etter mer! Flere sci-fi-godbiter. Dette funker.

Den verdige Hunger Games arvtageren?

OK! Jeg skulle virkelig egentlig heller ha lest til eksamen nå. For real. Men nok om det.

Har noen av dere sett en bok der det står noe ala "Den nye Hunger Games" eller "Elsket du Hunger Games? Be aware! Denne boken kommer til å holde deg våken hele natten!" i det siste? Jeg har sett alt for mange av dem! Misforstå meg rett, jeg liker jo trilogien ganske godt, men det er alltid en downfall å lese en bok som blir markedsført som den neste store arvtageren til et eller annet, og finne ut at den bare var sånn grei, kanskje bra til og med, men selvfølgelig ikke det samme som originalen! Jeg hadde den opplevelsen med I dødens labyrint, som var bra, men ikke like spennende som The Hunger Games. Den første boken i den norske Beta-trilogien, Flukten, ble også markedsført bl.a. ved å skulle være den norske ugaven av den neste Hunger Games. Boken  var bra, men med en gang jeg begynner å sammenligne den med Hunger Games i hodet, så blir det plutselig bare helt grei. For den var ikke like spennende, like intrikat, historien og miljøet rundt var ikke like interessant gjennomarbeidet osv. Begge disse to nevnte bøkene ville for min del stått bedre, for seg selv. Jeg må vel bare for min egen del prøve å ignorere de små blurbene på bøkene og gå tilbake til at hver historie er sin egen. Virkemiddelet med å sammenligne nye bøker med andre populære er fint nok, men det mister litt sin effekt hvis alle de nye bøkene innenfor en spesifikk sjanger skal sammenlignes med en bestemt trilogi.

Jeg skal nå til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, min kritikk i avsnittet ovenfor presentere mine egen utnevnte arvtager til the Hunger Games, den første jeg har funnet siden jeg slukte Dødslekene for en 4-5 års tid siden. Joelle Charbonneau sin The Testing trilogy! 

Både The Testing og Independent Study ble slukt på under et døgn. Dessverre ikke det samme døgnet da jeg måtte bestille bok nummer to fra biblioteket etter å ha lest den første, og vente på at den ankom mitt lokale bibliotek før jeg kunne lese nummer to. Mitt største problem denne uken, foruten det-vi-ikke-skal-snakke-mer-om, er at biblioteket mitt foreløpig Ikke har den tredje boken(!) Men sånn er livet, veien, altså ventetiden, er også en del av det.Og den kan fylles med oppbygd forventning som forhåpentligvis innfris. 

I den første boken, The Testing, følger vi hovedpersonen Malencia Vale (Cia blant venner), og de menneskene som befinner seg rundt henne. Cia bor i Fifth Lake Colonies, en av de mest ytre provinsene i det nye samfunnet som ble bygd opp etter de store katastrofene som menneskeheten har gjennomgått. I dette samfunnet får bare de aller beste elevene mulighet til en universitetsutdannelse, og Cia blant flere klassekamerater drømmer om sjansen til å få lære hvordan de best mulig kan være med på å gjøre livet bedre for alle i en verden som i utgangspunktet er fiendtlig og ugjestmilde, men som takket være velutdannede og intelligente mennesker som hennes far, stadig forbedres. Da Cia sammen med tre andre klassekamerater blir plukket for å delta i The testing er gleden stor, for en stund, til de alle innser at testene ikke er noen spøk. Tvert i mot, testene er på liv og død. 

Det er flere elementer som minner meg om Dødslekene i den første boken. Unge mennesker som må delta i grusomme tester konstruert av kyniske voksne er det mest åpenbare. Men Joelle har den samme evnen som Suzanne Collins til å bygge opp noe viktigere enn bare den intense spennende handlingen, nemlig karakterer og situasjoner som stiller de større etiske spørsmålene. De ambivalente karakterene i The Testing gjør at du som leser nesten aldri kan være sikker på hvem som egentlig forteller sannheten eller er den de gir seg ut for å være. Og noen ganger kan det utgjøre forskjellen på alt. Jeg vil ikke gå noe særlig innpå de konkrete testene i boken, for jeg ønsker at de som leser dette blogginnlegget, og senere eventuelt leser boka selv, skal få en mest mulig autentisk spenningsopplevelse. Derfor velger jeg å ikke gå noe særlig tematisk inn på bok nummer to, Independent study, foruten å poengtere at selv om den også har noen intens spennende partier, så er den samtidig den boken som gir et større innblikk i de viktigste aspektene ved samfunnet og dets hovedsentrum. Den første boken var en eksplosjon i mitt leserhjerte! den neste var også voldsom, men samtidig litt mer som en vektskål med en behagelig kombinert porsjon spenning og andre ting. 

 The testing trilogien er i alle fall min kandidat som den verdige Hunger Games-alike arvtageren! Utfordre meg gjerne med dine egen forslag om du føler at Du har et like godt forslag!  

Ny side på bloggen : 201 Science Fiction bøker!

Jeg har bare lest 3 av de 201 bøkene som til sammen utgjør de to listene på den nye siden på bloggen min. Men det er jo fantastisk! Da har jeg nemlig 199 til gode, og kan dermed ikke påstå at jeg ikke har noe å velge mellom på sci-fi fronten med det første.

201 Science Fiction bøker består av David Pringle sin utvalgte samling på 100 bøker fra tidsperioden 1949-84, og Damien Broderick og Paul di Filippo sin supplerende liste med 101 bøker fra det påfølgende kvarte århundret 1985-2010. 

Av ren tilfeldighet holder jeg for tiden på med en bok som står oppført på den siste listen; The Windup Girl av Paolo Bacigalupi. Det går treigt, og jeg har hatt den liggende en god stund, men det er ikke fordi jeg ikke liker den, men fordi jeg av og til må bruke litt lengre tid på noen bøker, spesielt engelskspråklige. Ikke alle bøker er sluke-bøker. 

 

The Windup Girl handler om en framtid hvor menneskeheten sliter med at maten deres blir uspiselig av virus, og store selskaper som jobber med å framstille maten fra bunnen av regjerer stort i verden. Et av disse selskapene har etablert seg i hemmelighet i Bangkok i Thailand, hvor de bruker store ressurser på å dekke over sin leting av nye arter som lokalbefolkningen selv har dyrket fram, og som de kan kjøpe inn for å forhåpentligvis kunne gjenskape i sine laboratorier. En dag treffer Anderson Lake, en fruktelskende firmamann på jakt, en Windup jente som heter Emiko. Hun er en oppfunnet menneskelignende maskin som opprinnelig skulle varte opp en forretningsmann fra Kyoto, men havnet på gaten i Thailand. Hun er en del av "det nye folket". Som blir sett ned på og behandlet som slaver og mindreverdige.

Jeg merker nå når jeg beskriver handlingen i boken at jeg egentlig gleder meg til å lese videre i den. 

Fra før av så har jeg lest Hunger Games trilogien til Suzanne Collins, og Never let me go av Kazuo Ishiguro. Den sistnevnte synes jeg var nydelig på sin måte, og jeg tenkte ikke på den som en "Science Fiction bok" da jeg leste den. Jeg tenkte på menneskene i den, og deres skjebne.Karakterene føltes nære, virkelige, miljøet troverdig. Men den handler jo om menneskekloning, og det faller selvsagt innenfor sjangeren. Den er et fint eksempel det Science Fiction egentlig er i sin helhet, nemlig noe som baserer seg på vår virkelighet, og som kunne vært, eller kan bli vår nye eller alternative virkelighet! Gjennom denne sjangeren har vi muligheten til å drøfte reelle framtidsscenarioer og trusler, historie, eller rett og slett hvordan vi som mennesker samhandler eller eventuelt ikke gjør det. Det er en fantastisk sjanger i all sin gru (og noen ganger fantastiskhet). 

Se listen i sin helhet på den nye bloggsiden!  

Bokanmeldelse: I dødens labyrint(the Maze Runner)

I dødens labyrint er en science fiction bok skrevet av James Dashner og er den første boken i en trilogi. Bok nummer to kommer på norsk i november i år. Som ved så mange andre trilogier de siste årene(the Hunger Games, Divergent osv.) så brukes den originale tittelen på engelsk, the Maze Runner, som serietittel på alle de norsk-oversatte bøkene. Oversetteren av I dødens labyrint er Cecilie Winger.

Kort om handlingen: 

Navnet "Thomas" er det eneste han kan huske, gutten som våkner opp i en heis og befinner seg i en lysning ved en gigantisk labyrint. En labyrint du gjerne vil holde deg utenfor når den stenger portene hver natt, dersom du er interessert i å holde deg i live. I to år har guttene i lysningen jobbet med å finne en vei ut, gjennom labyrinten, en løsning på hvorfor de er der. Og hver måned ankommer en ny gutt med heisen. Men med Thomas ankomst begynner forandringene. Og ting begynner å haste.

Min leseropplevelse:

Dette er en av de bøkene som umiddelbart fanget oppmerksomheten  min med en gang jeg begynte å lese, og særlig den første halvdelen synes jeg var ganske spennende. Mye på grunn av det ukjente fenomenet, der en eller flere befinner seg i en situasjon eller på et sted uten å ha oversikt over hvorfor eller hva som er hensikten. En velkjent spenningsfaktor for de fleste. I den første halvdelen utforsker hovedkarakteren stedet, folkene, kulturen og prøver på en blanding av å finne seg til rette og å følge de instinktene som oppstår i ham etterhvert, trangen til å løpe i labyrinten.

Den andre halvdelen av boken fant jeg litt mer irriterende, blant annet fordi  ting begynner å forklares, i rykk og napp nært sagt. Enkeltkarakterer kommer med små hint, men selvsagt sjeldent nok til at man får noe sammenheng ut av det. Og den "geniale løsningen" som etterhvert kommer på bordet oppleves skuffende da jeg som leser for lengst hadde kommet fram til noe lignende selv. Jeg føler at det med fordel kunne blitt dratt litt mindre ut, fordi historien egentlig ikke er så komplisert som den tidvis prøver å gi inntrykk av. Men når det er sagt så måtte jeg jo fortsette å lese likevel! Definitivt en pageturner.

Jeg liker karakterene, settingen og miljøet. Monstrene, hvordan forfatteren driver fram løsningene, og slutten av boken liker jeg mindre. Helhetsinntrykket er passelig positivt.

Relasjoner til annen litteratur:

Dette kunne lett utviklet seg i kjent Fluenes Herre stil, en gjeng med gutter fanget på samme sted over tid. Men siden guttene her har klart å skape seg et slags formål i tilværelsen så er det få glimt av Fluenes Herre tilstander, og det er vel kanskje like greit.

Å sammenligne med Dødslekene føles både naturlig og unaturlig. De eneste likehetstrekkene er egentlig at det er en gruppe med unge mennesker som er samlet i en farlig situasjon de ikke selv ønsker å befinne seg i(det gjelder for de fleste i alle fall), og kontrolleres av noen andre. Maktstrukturer i et framtidssamfunn altså. I dødens labyrint er velsignet fri for trekantdramaer(!) Selv om det dukker opp en jente der også etterhvert, er denne boken først og fremst en bok som faktisk handler om kampen mot det ukjente. Slik sett kan den lettere sammenlignes med Robison Wells sin Variantene, en bok som handler om en gutt som havner på en kostskole hvor ting viser seg å være farligere enn forventet. Også der er det uvissheten og frykten for det ukjente som står i fokus. Og sosialt sett det med å skulle passe inn i sosial gruppe på et nytt sted.  

Noen avsluttende tanker: 

En tanke jeg har hatt en stund, og som forsterket seg enda en gang etter å ha lest denne boken er; hvorfor skrives det så mange trilogier? Av og til så føler jeg at det er mer behagelig å kunne lese hele historien i ett. Er det for å gjøre bøkene lettere tilgjengelig for sin målgruppe(I dette tilfellet tenker jeg "unge voksne" og "tenåringer" som målgruppe)? At noen kanskje skremmes vekk hvis hver bok er for tjukk? Eller er det et grep fra forfatteren for å kunne hente inn flere lesere underveis gjennom utgivelsene? Jeg innser jo at noen av bøkene faktisk ville blitt for tjukke hvis de ble samlet i ett. Men jeg føler også at det i trilogiene blir varierende kvalitet på bøkene. De to første bøkene i the Hunger Games synes jeg var veldig spennende, den tredje er også det men ikke like mye, og på en helt annen måte. Det blir jo en form for nedtur etter å ha ventet iherdig på den. Hva synes dere andre om dette med trilogier?

Og har noen av dere sett Maze Runner filmen?

Boken på vent #2 : Dust

Hver tirsdag deler Beathe`s bokhylle et innlegg om en bok som står på vent for å bli lest. Jeg har massevis av bøker som står på vent for å bli lest, og det kommer stadig flere. Så å delta i denne utfordringen er en perfekt måte for meg selv å enten kunne få bruke et innlegg til å glede meg enda litt mer til noe jeg allerede er entusiastisk ovenfor, eller å sette fokus på en bok som kanskje har blitt litt glemt eller nedprioritert.

Jeg låner bestandig haugevis av bøker fra bibliotekene. Ja, bibliotekene! Fra læringssenteret på skolen min, fra det lokale folkebiblioteket mitt (Deichman nå for tiden), fra biblioteket som min samboer er vikar på, fjernlån fra andre bibliotek, ja du skjønner tegningen nå. I dag trekker jeg fram en av disse bøkene som jeg lånte hos Deichman for noen uker/måned(?) siden.

Dust er den tredje boken i en post-apokalyptisk trilogi av forfatteren Hugh Howey. Opprinnelig består Silo-serien av flere kortere deler som siden er slått sammen i tre bøker. Siden dette er tredje boken velger jeg å ikke beskrive noe om handlingen i denne boken spesifikt, men heller fortelle litt om konseptet i den første, og for så vidt serien i sin helhet.

Menneskeheten lever nå i en silo under jorden, hvor de har dannet et lite samfunn bestående av hundre etasjer nedover, hvor hvert plan har sin funksjon, med maskinene som gir strøm til resten av siloen på bunn, og kjøkkenet på toppen. De dyrker sin egen mat, har et funksjonerende sykehus, en forsknings-etasje og i det hele tatt det meste et samfunn trenger, inkludert en sheriff som holder orden på rett og galt. De har nemlig noen regler også. Og en avstraffingsmetode. De verste forbryterne blir sluppet ut av siloen og ut i den nå livsfarlige luften utenfor. Det er deres oppgave å vaske vinduene på toppen av siloen slik at de andre en gang i blant kan få et glimt av verden der ute. I siloen går livet sin gang. Til noen uforutsette hendelser finner sted, og behovet for en ny sheriff henter fram en karakter som ikke er helt som de andre på toppen.

Jeg synes de to første bøkene, eller omnibusene som det vel heter, var solide og bra. Beskrivelsene av siloens virke og stemning virker troverdig. Og det er alltid interessant å få et innblikk i hvordan folk utvikler og oppfører seg når de er innesperret innenfor et avgrenset område. Utover i bøkene dukker det opp mange interessante problemstillinger og spørsmål rundt makt og avgjørelser, hukommelse og historie, og aller mest de menneskelige verdiene. Hvem er vi egentlig? Hva lever vi for? For de som liker slik voksen sci-fi, så er dette bra saker! Og jeg gleder meg veldig til å lese den siste boken! (Jeg må bare bli ferdig med noen andre som haster mer med å få levert tilbake først o.O ).

Tegneserieanmeldelse : Saga Vol. 1 & 2

Forfatteren bak Saga er Brian Vaughan, tidligere kjent for blant annet Y: the last Man, Pride of Baghdad og for å være både forfatter og produsent av sesong 3-5 av Lost. Artisten bak serien er Fiona Staples, en kanadisk tegneserieartist som tidligere kjent for å ha bidratt blant annet til North 40 og T.H.U.N.D.E.R. Agents. Jeg har lite kjennskap til noen av dem fra tidligere, foruten at jeg kan innrømme å ha sett meg gjennom alle Lost sesongene... Men hvis Saga representerer deres forfatter og tegnenivå så er jeg absolutt ikke motvillig til å kaste meg over noe av deres tidligere arbeid mens jeg venter på volum 3.

Saga har vunnet flere Eisner Awards, samt 2013 Hugo Award for beste grafiske historie(!) Serien har av noen blitt beskrevet med at "Star Wars møter Game of Thrones", og burde med andre ord være rene fornøyelsesparken for fantasy og sci-fi entusiaster. De to første volumene ble sluppet i 2012 og 2013.

Handling, Miljø og karakterer:
Alana og Marko er kommer bokstavelig talt fra to forskjellige planeter, men forelsker seg likevel, og sammen får de barnet Hazel. Dessverre har de to hjemplanetene til Alana og Marko vært i krig mot hverandre siden lenge før de i det hele tatt var født selv, og de må hele tiden holde seg i skjul for diverse forfølgere, inkludert en robot og en slags edderkoppkvinne(blant mange flere). Samtidig som at de stadig er på flukt så må de sammen forholde seg til de vanlige utfordringene som følger med en nyfødt baby, og det første møtet med svigerforeldrene og problemstillinger som det å skulle beskytte familien versus gi etter for sin indre krigernatur. Karakterene i serien er en mikstur av monstre og eventyrskapninger, vakre eller grusomme eller begge deler. Vi finner også et rosa barnevaktspøkelse, en lying-cat som bemerker det hver gang noen lyver og et romskiptre som på en måte har sin egen sjel slik som Serenity fra Firefly. Den foreløpige uendelige variasjonen av ulike vesener ga meg frydefulle grøss gjennom begge volumene. Selv om han grafisk sett ikke ser så skummel ut, så synes jeg likevel at roboten er den skumleste fordi han har en rar tv-skjerm til hode, hvor det plutselig dukker opp bilder, og jeg forstår ikke hvordan han kan oppføre seg og reagere som et menneske ville gjort, han har jo ikke øyne, men bare den skjermen, og antenner... Jeg er vel et klassisk eksempel på at det uforståelige er det mest skremmende.  

Liker jeg det?
Jeg elsker det! Space-opera-fantasy-aktige historier er en perfekt kombinasjon for meg, og jeg frydes av de fantastiske illustrasjonene som er så vakre og noen ganger overraskende groteske.  Det er som en voksen litt mørk utgave av Alice in Wonderland i forhold til miljø og skapninger, om enn mer preget av voksen-realisme. Jeg fikk lånt volum 2 på biblioteket i går, og hadde ikke noen planer om å lese det ut med en gang, men dessverre var det umulig å ikke bare sluke hele bladet samme kveld. Det mest negative med denne serien er at jeg skulle ønske at volumene var lengre, selv om egentlig ikke. (Kvalitet foran kvantiet!). I følge bokelskere sin post for volumet så inneholder det 144 sider, men det føltes som maks 50.

Måneskummelt!

Midt i bokjordomseiling og diverse random gøy så fløy jeg en tur innom månen i natt... Og den første tanken min rundt det er  det skulle jeg ikke ha gjort! Men det er fordi jeg fremdeles er skremt. Og tross alt så er det jo mer skrekkblandet fryd enn bare skrekk. Så, jo, det var nok greit.

Boken heter Darlah, og er den første jeg har lest av Johan Harstad. Den ble skrevet i den hensikt å skulle oppnå å skremme vettet av en fjortenåring. Vel, hei! *vinke*, han fikk en 24-åring med på kjøpet.

Tre ungdommer vinner en tur til månen, og med massiv mediedekning og egentlig andre interesser enn akkurat månen i bakhodet så drar de etter ca 2-300 sider endelig avsted. Alle mine tanker om at dette var jo egentlig ikke så skummelt ble trygt liggende igjen på jorden, og månens atmosfæriske paranoia smittet over, i stor grad. Jeg skal ikke spoile boken noe mer enn å opplyse om at jeg nå innbiller meg at det finnes mer mellom himmel og jord, her og nå, for real, i virkeligheten, enn det jeg trodde, og jeg var i utgangsunktet ganske åpen.

Denne boken har nok oppnådd sin hensikt, og vel så det! Jeg kommer til å være måneskremt i dagesvis minst.