Bokanmeldelse: The City and the Stars

De siste ukene har jeg lest meg gjennom The city and the stars av Arthur C. Clarke, forfatteren bak blant annet 2001, boken bak den kjente filmen med samme navn. The city and the stars er fra 1956  og per dags dato altså nesten 60 år gammel. Jeg har lest en del nyere sci-fi de siste årene, spesielt dystopiske seriebøker, og derav har en sterkere interesse for sjangeren i sin helhet begynt å spire og gjort meg nysgjerrig på de eldre bøkene. Siden jeg er underlest på disse så vil jeg ikke kunne sammenligne The city and the stars med andre verk fra sin tid, og må derfor behandle den som hvilken som helst bok, uavhengig av når den ble skrevet.

I byen Diaspar bor Alvin, en "unik" ung mann som ikke har noen tidligere liv bak seg. De andre innbyggerne har alle levd flere liv, hvorav de i mellomstadier har vært lagret i byens minnebank. Diaspar har alt du kan ønske deg, det eneste som trengs er å tenke det fram. Det vil si, alt unntatt det som ikke eksisterer innenfor byens grenser. I millioner av år så har innbyggerne bodd i byen uten å forlate den. De er livredde for verden utenfor. Alvin er den eneste som lurer på hva som befinner seg bortenfor. Er det virkelig sant at Diaspar er det siste befolkede stedet på jorden? Og enda mer interessant, finnes det liv der ute blant stjernene? Hvordan kommer man seg dit? Hvorfor er han ikke redd, som de andre? I denne boken følger vi Alvins leting etter svar på spørsmål ingen andre tør å stille seg.

En av bokens definitivt sterkeste sider er miljøbeskrivelsene. Dette er for så vidt noe jeg gjenkjenner fra 2001, forfatterens evne til å beskrive på en måte som lar leseren se for seg steder på en litt diffus drømmeaktig måte som gjør det hele troverdig, uten at det blir for mange detaljer slik at det virker påtatt. Han er også flink til å få fram det hverdagslige.Dette gir fortellingen et troverdig og framtidsrealistisk preg.

Presently the ground began to rise again; Alvin was approaching the little hill that was at the exact centre of the Park, and therefore of the city itself. There were fewer obstacles and detours, and he had a clear view to the summit of the hill and the simple building that surmounted it. He was a little out of breath by the time he had reached his goal, and was glad to rest against one of the rose-pink columns and to look back over the way he had come. (. 27)

Noen ganger blir det nesten litt for hverdagslig for meg, jeg merker at jeg er vant til å lese sci-fi-bøker som er mer preget av handlingsprogresjon. Det kreves en omstilling av måten å ta inn fortellingen på for meg for å kunne lese denne boken slik den har potensiale til å kunne leses. Den er en blanding av handlingsdrivkraft og mer refleksjon. Derav brukte jeg lenger tid på å komme meg gjennom den enn jeg hadde forutsett. (Ikke dermed sagt at den er vanskelig å lese, eller veldig lang, for den er egentlig ikke det). Jeg likte best den første halvdelen av fortellingen, der hvor alt er litt ukjent og fremdeles preget av de ubesvarte spørsmålene til Alvin. Her blir vi kjent med byen han lever i og ham selv, og det er lett å følge hans funderinger og tanker. I del nummer to sklir ting til tider litt ut for meg. Noen av svarene vi finner var ikke helt slik jeg skulle ønske. Noe er for langdrygt (da først og fremst møtene i byrådet) mens andre ting er over nesten før det i det hele tatt har begynt, og jeg sitter igjen og skulle ønske at jeg kunne dra tilbake for å få vite mer, eller at det eventuelt skjedde noe mer dramatisk med Alvin. For potensialet ligger der, til at det kanskje burde vært liiitt vanskeligere, noen ganger. Sånn alt i alt føles boken derfor både for lang og for kort.

Menneskene i boken behandles som ganske enkle. Det er egentlig ikke noen slemme eller snille folk her. De fleste drives av frykt. Ala "hun snudde og løp sin vei fordi hun var redd" (ikke sitat fra boken). Eller rett og slett av den rollen de har i samfunnet. Det er Alvin som driver historien framover, da han  er en av veldig få som ønsker å gjøre det. Alvin drives som nevnt først og fremst av sin nysgjerrighet og lengsel. Det finnes små glimt av vennskapelige tilknytninger, og en tanke om at han kanskje gjerne skulle ha vært i stand til å gå inn i noen dypere følelser for andre, men først og fremst preges han av en form for nøytral respekt og høflighet ovenfor ethvert annet levende vesen. Det er mulig boken kunne ha hevet seg opp på et mer komplekst nivå hvis forfatteren hadde bygget opp karakterene litt mer. Men jeg kjenner igjen denne stilen litt fra 2001, at han velger å fokusere på enkelte aspekter ved folk eller situasjoner. Det gir en renskåret enkelhet til fortellingen, men får også karakterene til å framstå som brikker til framhevelse eller drivkraft av valgte hendelser eller visse relevante spørsmål.

Jeg ble positivt overrasket over hvordan slutten i boken klarte å trekke meg litt tilbake til det jeg først likte ved den, for deretter å miste i den andre delen, nemlig de store spørsmålene om livet og stjernene og alt mulig, fremfor svar med varierende grad av tilfredsstillelse. Det ga meg litt godfølelse. Men jeg sitter likevel alt i alt igjen med en sånn "helt OK" følelse. Det som har preget de to bøkene jeg har lest av Arthur C. Clarke hittil, den litt renskårede perfeksjonen, er nettopp den som holder meg litt tilbake fra å bli fra meg av begeistring.

Dersom du ikke har lest noe av Arthur C. Clarke fra før, så anbefaler jeg å begynne med 2001 først.