Bokanmeldelse: The City and the Stars

De siste ukene har jeg lest meg gjennom The city and the stars av Arthur C. Clarke, forfatteren bak blant annet 2001, boken bak den kjente filmen med samme navn. The city and the stars er fra 1956  og per dags dato altså nesten 60 år gammel. Jeg har lest en del nyere sci-fi de siste årene, spesielt dystopiske seriebøker, og derav har en sterkere interesse for sjangeren i sin helhet begynt å spire og gjort meg nysgjerrig på de eldre bøkene. Siden jeg er underlest på disse så vil jeg ikke kunne sammenligne The city and the stars med andre verk fra sin tid, og må derfor behandle den som hvilken som helst bok, uavhengig av når den ble skrevet.

I byen Diaspar bor Alvin, en "unik" ung mann som ikke har noen tidligere liv bak seg. De andre innbyggerne har alle levd flere liv, hvorav de i mellomstadier har vært lagret i byens minnebank. Diaspar har alt du kan ønske deg, det eneste som trengs er å tenke det fram. Det vil si, alt unntatt det som ikke eksisterer innenfor byens grenser. I millioner av år så har innbyggerne bodd i byen uten å forlate den. De er livredde for verden utenfor. Alvin er den eneste som lurer på hva som befinner seg bortenfor. Er det virkelig sant at Diaspar er det siste befolkede stedet på jorden? Og enda mer interessant, finnes det liv der ute blant stjernene? Hvordan kommer man seg dit? Hvorfor er han ikke redd, som de andre? I denne boken følger vi Alvins leting etter svar på spørsmål ingen andre tør å stille seg.

En av bokens definitivt sterkeste sider er miljøbeskrivelsene. Dette er for så vidt noe jeg gjenkjenner fra 2001, forfatterens evne til å beskrive på en måte som lar leseren se for seg steder på en litt diffus drømmeaktig måte som gjør det hele troverdig, uten at det blir for mange detaljer slik at det virker påtatt. Han er også flink til å få fram det hverdagslige.Dette gir fortellingen et troverdig og framtidsrealistisk preg.

Presently the ground began to rise again; Alvin was approaching the little hill that was at the exact centre of the Park, and therefore of the city itself. There were fewer obstacles and detours, and he had a clear view to the summit of the hill and the simple building that surmounted it. He was a little out of breath by the time he had reached his goal, and was glad to rest against one of the rose-pink columns and to look back over the way he had come. (. 27)

Noen ganger blir det nesten litt for hverdagslig for meg, jeg merker at jeg er vant til å lese sci-fi-bøker som er mer preget av handlingsprogresjon. Det kreves en omstilling av måten å ta inn fortellingen på for meg for å kunne lese denne boken slik den har potensiale til å kunne leses. Den er en blanding av handlingsdrivkraft og mer refleksjon. Derav brukte jeg lenger tid på å komme meg gjennom den enn jeg hadde forutsett. (Ikke dermed sagt at den er vanskelig å lese, eller veldig lang, for den er egentlig ikke det). Jeg likte best den første halvdelen av fortellingen, der hvor alt er litt ukjent og fremdeles preget av de ubesvarte spørsmålene til Alvin. Her blir vi kjent med byen han lever i og ham selv, og det er lett å følge hans funderinger og tanker. I del nummer to sklir ting til tider litt ut for meg. Noen av svarene vi finner var ikke helt slik jeg skulle ønske. Noe er for langdrygt (da først og fremst møtene i byrådet) mens andre ting er over nesten før det i det hele tatt har begynt, og jeg sitter igjen og skulle ønske at jeg kunne dra tilbake for å få vite mer, eller at det eventuelt skjedde noe mer dramatisk med Alvin. For potensialet ligger der, til at det kanskje burde vært liiitt vanskeligere, noen ganger. Sånn alt i alt føles boken derfor både for lang og for kort.

Menneskene i boken behandles som ganske enkle. Det er egentlig ikke noen slemme eller snille folk her. De fleste drives av frykt. Ala "hun snudde og løp sin vei fordi hun var redd" (ikke sitat fra boken). Eller rett og slett av den rollen de har i samfunnet. Det er Alvin som driver historien framover, da han  er en av veldig få som ønsker å gjøre det. Alvin drives som nevnt først og fremst av sin nysgjerrighet og lengsel. Det finnes små glimt av vennskapelige tilknytninger, og en tanke om at han kanskje gjerne skulle ha vært i stand til å gå inn i noen dypere følelser for andre, men først og fremst preges han av en form for nøytral respekt og høflighet ovenfor ethvert annet levende vesen. Det er mulig boken kunne ha hevet seg opp på et mer komplekst nivå hvis forfatteren hadde bygget opp karakterene litt mer. Men jeg kjenner igjen denne stilen litt fra 2001, at han velger å fokusere på enkelte aspekter ved folk eller situasjoner. Det gir en renskåret enkelhet til fortellingen, men får også karakterene til å framstå som brikker til framhevelse eller drivkraft av valgte hendelser eller visse relevante spørsmål.

Jeg ble positivt overrasket over hvordan slutten i boken klarte å trekke meg litt tilbake til det jeg først likte ved den, for deretter å miste i den andre delen, nemlig de store spørsmålene om livet og stjernene og alt mulig, fremfor svar med varierende grad av tilfredsstillelse. Det ga meg litt godfølelse. Men jeg sitter likevel alt i alt igjen med en sånn "helt OK" følelse. Det som har preget de to bøkene jeg har lest av Arthur C. Clarke hittil, den litt renskårede perfeksjonen, er nettopp den som holder meg litt tilbake fra å bli fra meg av begeistring.

Dersom du ikke har lest noe av Arthur C. Clarke fra før, så anbefaler jeg å begynne med 2001 først.

Bokanmeldelse: Kampen mot superbitchene

FACTS

Tittel: Kampen mot superbitchene
Forfatter: A. Audhild Solberg
Utgivelsesinfo: Aschehoug, 2014, bokmål.
Stikkord: bitchy jentegjenger, føle seg annerledes, vennskap, mobbing, talent, musikk, albinisme, forelskelse.

Annerledesfølelsen

De fleste av oss har følt på det å være utilpass i en situasjon én eller flere ganger i løpet av livet. Et av de stedene dette skjer er for eksempel på skolen. Anne-Bea i Kampen mot superbitchene har albinisme, og som om ikke en skolehverdag med en jentegjeng som tror de er bedre enn resten er utfordrende nok i utgangspunktet, sliter hun med nedsatt synsevne og har en tendens til å snuble borti møbler, folk, fortauskanter og lignende rett som det er. Hun er god i matte og har mye humor, men er den nestnest minst populære jenten på sitt klassetrinn.

Hvordan holder man så ut i hverdagen som annerledes? Hvis man er heldig, gjennom vennskap. Og i denne boken finner vi en helt strålende venn (Nils)! Nesten litt unaturlig strålende, da han finner seg i kommentarer av typen "Kjipt?! fnyste jeg. Vær heller glad for at du bare er homo! Det kunne tross alt vært verre. Du kunne vært albino!" (s. 54). I dette eksempelet relativiserer Anne-Bea Nils sine problemer fordi de i hennes øyne er bagateller sammenlignet med hennes. Dette illustrerer at Anne-Bea ikke er perfekt, hun er et menneske. Og mennesker blir litt for selvsentrerte noen ganger. I hennes øyne er det altså forskjell på å være litt annerledes, og Annerledes med stor A. Inkludert dette så er vennskapet mellom Nils og Anne-Bea bunnsolid, de støtter hverandres og verdsetter hverandre gode egenskaper. Noe som er fint og litt sjarmerende å lese om.

De indre superkreftene!

Hva gjør man så når man er annerledes? Som regel så godt man kan. Anne-Bea er langt fra uredd, men likevel bestemmer hun seg for å delta i den årlige talentkonkurransen sammen med Nils. Å bruke sine indre superkrefter handler ikke om å være uredd og overmodig, men om å gjøre det du brenner for eller har talent for selv om du er livredd! At du konstant har uvennlige sjeler i din nærhet som passer på å påpeke hvor mye du suger og hvor loser du er hjelper ikke så mye på selvtilliten akkurat. Heldigvis gjør kule tanter med verdens beste taco, og det allerede nevnte vennskapet det. Dette er en fin historie for alle som drømmer om å få til noe selv om de ikke føler seg på høyden. Om å kjempe for det som er viktigst. Og finne sin plass, blant de det er verdt å ta vare på. Bedre med skjulte superkrefter enn overfladisk populærhet. I lengden er det også lettere å være ekte enn å spille roller.

Feelgoodstemning og klisjeer, gjør det noe?

Dette er en bok som flyter lett i språket, og holder på en lett og tidvis munter tone selv om den tar opp vanskelige situasjoner for karakterene. Enkelte ting irriterer meg, som voksen leser, jeg kan trekke fram navnet på det første kapittelet som eksempel: Helt sykt ræva. Men da må jeg minne meg selv på at denne boken har tenåringer som målgruppe, ikke meg. Sånn i hovedsak i alle fall. Og det passer for så vidt inn i skrivestilen. Boken er også nesten litt i overkant for feelgood, særlig i den siste delen. Men det er greit. Det er Alltid plass til historier som får en til å føle seg bra! Spesielt hvis de samtidig tar opp noen viktige temaer ellers, og det gjør jo denne.

Ut med albino, inn med albinisme!

Helt til slutt så vil jeg bare nevne noe som jeg har blitt oppmerksom på ved gjennomlesingen. Nemlig at det er Ut å kalle folk for albino. Dette er noe jeg selv kunne funnet på å gjøre tidligere, fordi det er et innarbeidet uttrykk. Men saken er den at ingen mennesker ønsker å utelukkende defineres ut fra Ett av sine aspekter. Det blir det samme som å si neger. For i tillegg til at man ikke vil være "hun eller han der albinoen", så får også noen negative assosiasjoner fra betegnelsen fordi det har blitt brukt som skjellsord. Den foretrukne måten å poengtere at noen mangler pigmenter på er å si at de Har albinisme. Jeg leste om dette på blant annet siden til Norsk forening for albinisme etter at jeg var ferdig med boken.



Jeg anbefaler Kampen mot superbitchene til alle tenåringsjenter og eventuelt andre som vil vite mer om eller huske hvordan det er å være jente og nestnest minst populær.

Vil du lese flere bøker om unge folk med albinisme?
 I fjor høst skrev jeg om Tims tragedie, en noe mørkere og stemningsfull YA-bok.

Bokanmeldelse : Skam av Mina Bai

Tittel: Skam
Forfatter: Mina Bai
Forlag og år: Juritzen, 2014.
Stikkord: Integrering, Religion, Politikk, Relasjoner, Kjærlighet, Kulturelle konflikter, Identitetskriser











Skam er norsk-iranske Mina Bais andre bok, og den første jeg har lest av henne. Boken er inspirert av Mina sine egne erfaringer og liv, hun kom som flyktning fra Teheran i Iran i 1992 og har siden integrert seg i det norske samfunnet. Men boken er først og fremst en roman, og ikke selvbiografisk selv om forfatteren selv har opplevd noen av de samme problemene som karakteren i boken gjør. Les gjerne mer om dette i Dagbladet sitt intervju.  

Hovedpersonen i Skam, Sara, flykter også fra Teheran til Norge, og gjennom den første delen av boken følger vi vekselsvis hennes liv i fortellingens nåtid, hvor hun er utdannet hjelpepleier, og tilbakeblikk på de første årene hennes i Norge samt hennes fortid og familie i Teheran, hvor hennes fostermor Nanna ble igjen da Sara flyktet. Tidshoppingen fungerer helt ok, jeg føler at den hverken tilfører eller ødelegger noe vesentlig. Den siste delen av boken er i nåtid hele tiden.

Humor og alvor

Romanen er en blanding av underholdning og drama, da den egentlig tar opp temaer som er alvorlige og store for hovedkarakteren, men språket er lett og tidvis humoristisk. Da jeg leste meg gjennom det første kapittelet om erotiske grønnsaker og viktigheten av å velge grønnsakstyper som ikke ga grønnsakshandleren gale assosiasjoner til noe seksuelt, så tenkte jeg at "denne boken virker artig. Men det er kanskje ikke noe for meg"?

En gang hadde Nanna fortalt meg at dydige jenter måtte kjøpe auberginer, agurker og bananer med en alvorlig, respektfull mine, for de symboliserte menns edle deler. (s.7).

Heller ikke fortsettelsen om registreringen på Match.com, og historiene om de mer, eller heller mindre, vellykkede datingforsøkene overbeviste meg med en gang. Selv om de var morsomme. Men det viste seg å være en fin, om enn litt flåsete, introduksjon til den underliggende tematikken i boken, nemlig det å ville passe inn i et samfunn som er annerledes enn det man er vant til, og å samtidig være usikker på hvem man egentlig er og hva man vil beholde eller forkaste av seg selv.

Ambivalens og tilhørighet

Sara skammer seg over sine forsøk på leve frigjort på en vestlig måte, den religionen og etikken hun har vokst opp med er konstant en del av tankemønstrene og derfor vurderingsevnen hennes både i det daglige liv og i forhold til de større avgjørelsene. Men Sara skammer seg også over å være fanget av denne stemmen som hun selv kaller det, og hun finner seg selv i å være på et plan i livet hvor alt både er galt og riktig på en gang. Hun ønsker seg en livspartner, en mann, og hun burde egentlig allerede ha vært gift i følge iransk kultur og forventninger. Men i Norge trenger man tid. Til å finne ut om man passer sammen. Og deretter kanskje bli samboeren. Og til slutt, kanskje gifte seg, men ikke nødvendigvis. Match.com viser seg å innby lærerike, men ikke så fruktbare erfaringer. I begynnelsen er Sara ærlig, hun forteller åpent om sitt liv, sine erfaringer, sine sorger, men opplever at den gjennomsnittlige nordmannen på digitale sjekkesteder som regel først og fremst er ute etter det lettvinte, glade og forpliktelsesløse. Så hun tilpasser seg den innadvendte nordmannen, selv om hun etterhvert gir opp den metoden å finne den rette på. Noe som senere skaper kommunikasjonsproblemer da hun først finner en mann, på jobben, som hun er interessert i. I det hele tatt er det mange utfordringer knyttet opp til det å knytte og beholde relasjoner til andre mennesker. Ikke bare for Sara, men også for de andre karakterene i boken, inkludert de norske.

Sara bor på fargerike Tøyen i en kommunalblokk, og hun beskriver omgivelsene som rotete, gamle kebabrester og tilfeldige porselenstoaletter slenger rett utenfor blokken og det lukter urin i gangen. Blokken består av de fattige i samfunnet, asylsøkere, uføretrygdede, kriminelle o.l. Hun er både en av dem, og ikke. Hun skammer seg over å bo der, og prøver i det lengste å unngå å måtte ta med kjæresten sin Sondre dit, som synes det er mest spennende. En framstilling som innbyr til refleksjoner rundt hvor bra det er å plassere alle som "ikke passer helt inn" på ett og samme sted.

Kjære Nanna, jeg er hverken en av dem, eller en av "oss". Jeg er ikke nordmann og heller ikke utlending, verken moskègående muslim, en kirkegående kristen eller en tempelsittende jøde. En hjemløs som så inderlig ønsker seg et hjem, lei av å vandre i den grenseløse jungelen av forvridde ideer og oppfatninger. Jeg er så lei av å bli behandlet annerledes. (s.143).

Frihet og ansvar

Jeg som leser kjenner meg igjen i noe av ambivalensen som finnes i denne fortellingen, selv om jeg er født og oppvokst i det norske samfunnet selv. Det handler om at frihet også gir ansvar. Ansvar for å definere hvem man er, hva man personlig står for, hvordan man selv skal gi og holde tilbake i en relasjon med et annet menneske. Det er alltid en utfordring som individ, i Skam legges det på et lag med innlærte tradisjoner og religion, og i tillegg utfordringene med å ikke bare forstå men å leve i en annen kultur enn den man har vokst opp i. Det er absolutt nok til å skape en identitetskrise for hvem som helst.

Som den romantikeren jeg egentlig kan innrømme å være, så er jeg faktisk ikke helt enig i hvordan det norske samfunnets verdier og idealer i forhold til sex og samliv presenteres i denne fortellingen. Som i at man ikke kan forvente noe som helst av noen bare fordi man har sex med dem, det vil jo avhenge helt av hvilken type person man er. Men det må selvsagt ses i lys av at Sara som er uerfaren og ikke vet hvordan man skal gå fram for å finne de mennene som passer for henne, selvsagt snubler over en del usympatiske karakterer nettopp på grunn av sin uerfarenhet. Men i et større perspektiv; for å kunne være fri på ordentlig så man også kunne ha velge å være en romantiker, eller å kunne forvente at det er mulig å finne noen som vil gifte seg med deg uten å måtte gå gjennom en haug med forventede stadier på forhånd, dersom det faktisk er det man vil. Jeg merket på noen tidspunkt at jeg gjerne ville krype inn i boken og fortelle dette til Sara. Men for det første så er hun jo en romankarakter, og for det andre så må man gjøre seg sine egne erfaringer. Og det finnes ikke noe fasitsvar i forhold til dette, det viktigste er at folk får muligheten til å velge selv!

Bøker som skaper debatt, og indre konflikter i leseren synes jeg er verdt sin tid, så jeg liker denne. Les den hvis du interesserer deg for tematikken.





   

Bokanmeldelse : Tims Tragedie

Tims Tragedie (The Tragedy Paper) er en samtidsroman for ungdom skrevet av Elizabeth LaBan og utgitt i 2013, oversatt til norsk utgave av John Grande i år, 2014. Historien utspilles for det meste på en internatskole, som var grunnen til at jeg lånte meg denne boken i utgangspunktet. Jeg har en uforklarlig (Harry Potter??) tiltrekning mot bøker som omhandler internatskoler for tiden.

Kort om handlingen

Duncan er sisteårselev på den anerkjente internatskolen Irving, og er dermed endelig klar for å få et eget rom for seg selv, samt den beryktede tragedieoppgaven som skal skrives og bedømmes i løpet av skoleåret. Men det rommet han får tildelt er ikke helt det rommet han hadde håpet på i utgangspunktet, det er det minste, rareste rommet på hjørnet, som året før tilhørte Tim. Og gaven som ligger igjen til ham er også noe helt annet enn han kunne ha forestilt seg. De andre elevene får vinflasker, mugne pizzarester, restaurantbesøk... Duncan han får cd`er. Cd`ene inneholder en historie, albinoen Tims tragedie. I løpet av boken følge vi to parallellhistorier: Duncans eget siste skoleår, men først og fremst Tim sitt fjorår, hans møte med sin forelskelse Vanessa, og historien som ledet opp til en tragisk hendelse som omfavner de alle, inkludert Duncan som konfronteres med sine egne kvaler vedrørende både fjoråret og dette.

Min leseropplevelse 

Denne boken er litt vanskelig å slippe tak i. Den har en mystisk stemning, en sånn hvor man har følelsen av at alt henger sammen på et vis, mer enn ellers. Den er først og fremst historie/karakter - drevet, og inneholder ikke de helt store miljøskildringene, men likevel nok til at jeg ikke hadde problemer med å se for meg de viktigste arenaene. It`s the small things! Jeg er fornøyd, jeg fikk en historie som klarte å holde på interessen min gjennom hele boken. Dette var en fin litterær tragedie

Andre bøker med internatskoler 

Av det jeg kommer på i farten så har jeg lest disse: Serien om Harry Potter av J.K. Rowling, Klasse av Curtis Sittenfeld, The Vampire Academy (lest de to første) av Richelle Mead, Variantene av Robison Wells, Never let me go Kazuo Ishiguro og Looking for Alaska av John Green.

Jeg skal lese: Jellicoe Road av Melina Marchetta.

En sjel, et menneske, en bok ~ A whole new life?

Det finnes bøker som er åpenbare "All times Topp 100" bøker. Noen ganger tenker jeg til og med at det nesten finnes litt for mange av dem. Fordi jeg på en måte ikke helt vet hvilken jeg skal være trofast mot. dumt som det må høres ut, rettere sagt leses, slik er det i hodet mitt. Men det er ikke sånne bøker jeg vil skrive om nå. Jeg vil skrive om en spesifikk bok. En sånn type bok, som du kanskje aldri finner. Hele ditt liv, uten å vite det, har du ventet. Men du finner den ikke. Før du har pløyd deg gjennom tusenvis og tusenvis av andre. Dette er stjernen du plutselig sitter med klin opp i fanget ditt. Forundring og nysgjerrighet, iblandet litt ærefrykt. Selvsagt skjer ikke dette øyeblikket før du faktisk har begynt på den, og sitter med en voksende innsikt. Om et øyeblikk. Av perfeksjonisme.


Jeg har endelig vært på biblioteket og lånt meg Donna Williams andre bok, "Fra ingen til en". Nå vil jeg ikke gi den tilbake. Skulle ønske jeg bare kunne gjemme den langt i skapet, og gå i morgen, for da er det siste siste dagen jeg har på meg til å levere den inn(etter å fornyet lånetidne maksimalt) og påstå at jeg har glemt den en plass. Eller at katten klorte den i stykker. Hvem påstår at ærlighet lever lengst? Jeg er ikke en gang ferdig med den, for jeg vil bo i hver eneste side, uten å gå videre. Jeg vil bo der, fordi hver side er et hus. Donna slipper meg inn. Det ville være uhølig å bare trå ut igjen for fort. Men i kveld, da må det altså gjøres, boken må avsluttes. Å, som jeg gruer meg...


Kort om innhold: Dette er den andre boken av tre selvbiografer om Donnas liv og kamp. Hun ble født autist, og har  som en del andre "annerledesmennesker" fått en helt usedvanlig uttrykksevne, selv om det ikke ser ut til at hun er helt klar over det. Boken er så ærlig som den bare kan være! Dette er en virkelighetshistorie, om et helt ekte menneske, som er sinnssykt bra skrevet! Ganske enkelt. Den ikke kryper, den står helt  og holdent steinfast under huden din. Enten du vil det eller ei.


Jeg kunne gjentatt meg selv i det uendeligste om hvor fantastisk bra det er. Men jeg er på langt nær like flink til å skrive som henne. Jeg må bare si at; Jeg skulle ønske hvert eneste menneske i verden kunne lese denne, og forstå for et stort menneske man må være for å kunne tørre. Å ta så mange utfordringer, og å utlevere hver eneste av dem til enhver annen. Hadde jeg ikke hatt så dårlig tid på å bli ferdig med den, så hadde jeg skrevet side opp og side ned med sitater og diverse fra boken. Men vær så snill, bare les den! Dette er en av en million. Dette er fordømt ekte.

Bildet er lånt fra Donna Williams Offisielle Hjemmeside