lørdag 26. oktober 2013

Tegneserieanmeldelse : Saga Vol. 1 & 2



Forfatteren bak Saga er Brian Vaughan, tidligere kjent for blant annet Y: the last Man, Pride of Baghdad og for å være både forfatter og produsent av sesong 3-5 av Lost. Artisten bak serien er Fiona Staples, en kanadisk tegneserieartist som tidligere kjent for å ha bidratt blant annet til North 40 og T.H.U.N.D.E.R. Agents. Jeg har lite kjennskap til noen av dem fra tidligere, foruten at jeg kan innrømme å ha sett meg gjennom alle Lost sesongene... Men hvis Saga representerer deres forfatter og tegnenivå så er jeg absolutt ikke motvillig til å kaste meg over noe av deres tidligere arbeid mens jeg venter på volum 3.

Saga har vunnet flere Eisner Awards, samt 2013 Hugo Award for beste grafiske historie(!) Serien har av noen blitt beskrevet med at "Star Wars møter Game of Thrones", og burde med andre ord være rene fornøyelsesparken for fantasy og sci-fi entusiaster. De to første volumene ble sluppet i 2012 og 2013.

Handling, Miljø og karakterer:
Alana og Marko er kommer bokstavelig talt fra to forskjellige planeter, men forelsker seg likevel, og sammen får de barnet Hazel. Dessverre har de to hjemplanetene til Alana og Marko vært i krig mot hverandre siden lenge før de i det hele tatt var født selv, og de må hele tiden holde seg i skjul for diverse forfølgere, inkludert en robot og en slags edderkoppkvinne(blant mange flere). Samtidig som at de stadig er på flukt så må de sammen forholde seg til de vanlige utfordringene som følger med en nyfødt baby, og det første møtet med svigerforeldrene og problemstillinger som det å skulle beskytte familien versus gi etter for sin indre krigernatur. Karakterene i serien er en mikstur av monstre og eventyrskapninger, vakre eller grusomme eller begge deler. Vi finner også et rosa barnevaktspøkelse, en lying-cat som bemerker det hver gang noen lyver og et romskiptre som på en måte har sin egen sjel slik som Serenity fra Firefly. Den foreløpige uendelige variasjonen av ulike vesener ga meg frydefulle grøss gjennom begge volumene. Selv om han grafisk sett ikke ser så skummel ut, så synes jeg likevel at roboten er den skumleste fordi han har en rar tv-skjerm til hode, hvor det plutselig dukker opp bilder, og jeg forstår ikke hvordan han kan oppføre seg og reagere som et menneske ville gjort, han har jo ikke øyne, men bare den skjermen, og antenner... Jeg er vel et klassisk eksempel på at det uforståelige er det mest skremmende.  

Liker jeg det?
Jeg elsker det! Space-opera-fantasy-aktige historier er en perfekt kombinasjon for meg, og jeg frydes av de fantastiske illustrasjonene som er så vakre og noen ganger overraskende groteske.  Det er som en voksen litt mørk utgave av Alice in Wonderland i forhold til miljø og skapninger, om enn mer preget av voksen-realisme. Jeg fikk lånt volum 2 på biblioteket i går, og hadde ikke noen planer om å lese det ut med en gang, men dessverre var det umulig å ikke bare sluke hele bladet samme kveld. Det mest negative med denne serien er at jeg skulle ønske at volumene var lengre, selv om egentlig ikke. (Kvalitet foran kvantiet!). I følge bokelskere sin post for volumet så inneholder det 144 sider, men det føltes som maks 50.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar