Måneskummelt!

Midt i bokjordomseiling og diverse random gøy så fløy jeg en tur innom månen i natt... Og den første tanken min rundt det er  det skulle jeg ikke ha gjort! Men det er fordi jeg fremdeles er skremt. Og tross alt så er det jo mer skrekkblandet fryd enn bare skrekk. Så, jo, det var nok greit.

Boken heter Darlah, og er den første jeg har lest av Johan Harstad. Den ble skrevet i den hensikt å skulle oppnå å skremme vettet av en fjortenåring. Vel, hei! *vinke*, han fikk en 24-åring med på kjøpet.

Tre ungdommer vinner en tur til månen, og med massiv mediedekning og egentlig andre interesser enn akkurat månen i bakhodet så drar de etter ca 2-300 sider endelig avsted. Alle mine tanker om at dette var jo egentlig ikke så skummelt ble trygt liggende igjen på jorden, og månens atmosfæriske paranoia smittet over, i stor grad. Jeg skal ikke spoile boken noe mer enn å opplyse om at jeg nå innbiller meg at det finnes mer mellom himmel og jord, her og nå, for real, i virkeligheten, enn det jeg trodde, og jeg var i utgangsunktet ganske åpen.

Denne boken har nok oppnådd sin hensikt, og vel så det! Jeg kommer til å være måneskremt i dagesvis minst.