søndag 1. oktober 2017

Bokanmeldelse : Arv og miljø

Denne helgen har jeg lest Vigdis Hjorth sin Arv og miljø (utgitt 2016) som jeg har hatt liggende her hjemme helt siden jeg var heldig og fikk snappet med meg et eksemplar fra et bokmarked i vår.




Arv og miljø er utgitt i romanform, og har så vidt jeg har fått med meg ikke blitt konkret bekreftet av forfatteren som noe annet. Men det passer seg uansett å nevne at det i høst kom ut en ny bok, Fri vilje, skrevet av Vigdis søster Helga Hjorth, som handler om den samme historien sett fra en annen vinkel, med andre navn på karakterene og steder. Dette har vært opphavet til debatter rundt virkelighetslitteratur generelt, og spekulasjoner og spørsmål rundt hvorvidt begge romanene egentlig er de to søstrenes forskjellige oppfatninger av deres eget liv med sin familie. Dette velger jeg å ikke legge noe videre vekt på her.

Arv og miljø omhandler som tittelen så konkret uttrykker en tematikk med utgangspunkt i en families arveoppgjør, både bokstavelig talt i forbindelse med fars dødsfall og en fra tidligere av pågående feide rundt fordeling av to familiehytter på Hvaler, men også spørsmål rundt betydningen av oppvekstmiljø, den enkelte familiens tillærte og valgte indre familiemiljø og en opplevd ubalanse av en skjevfordelt emosjonell arv fra foreldrene mellom de fire søsknene.

Bergljot er romanens hovedperson og den eldste av tre søstre. Hun har brutt kontakten med foreldrene og har foruten sin ene søster mer eller mindre levd sitt eget liv uten familien de siste tjuetre årene. Helt siden traumer fra barndommen en dag plutselig slo henne i gulvet og hun ikke lenger kunne late som hverken for seg selv eller sin nærmeste familie. Hverken moren eller faren vil stå inne for de opplevelsene hun konfronterer dem med etter sammenbruddet. Overgrep er ikke noe som har skjedd, eller kan finnes og være synlig i deres familie. Astrid, Bergljots ene søster, prøver å forstå, og tar i mot en stund, men slites stadig mer mellom sin søsters versjon og hennes fars fornektende til hun ender på at det ikke er mulig for henne å ta noe stilling uten bevis. Da arvestriden tjuetre år senere er aktuell rives familien i to, med Bergljot og hennes bror som begge føler at deres behov for anerkjennelse av oppveksten er ikke-eksisterende blant de andre står sammen på en side mot de to andre søstrene og moren på den andre, prøver Bergljot igjen å ta frem overgrepene fra barndommen ut fra skapet i håp om å bli sett og forstått.

Fordi Arv og miljø er den første boken jeg har lest av Vigdis Hjorth så vet jeg ikke hvordan den plasserer seg i forhold til hennes tidligere bøker, men jeg finner språket i denne boken litt eget, som om jeg kan ane konturene av en egen måte å skrive på som fungerte for min del. Noen av kapitlene hopper bakover i tid, og viser leseren glimt av Bergljots liv og bakgrunn, og noen ganger andre ting som samtalene mellom henne og Bo (litt usikker på nøyaktig hvem det er, har inntrykk av en venn - det er også en mulighet for at det har blitt beskrevet men at jeg har klart å glemme det igjen) som ofte inneholder en kort beskrivelse av et sted han har vært på reise til og hvis beskrivelse opplevdes som en symbolsk hentydning eller konkretisering av noe fra forholdet og historien i familien. Jeg var uansett som leser ikke på noe tidspunkt forvirret, men noen ganger fasinert, over de små kapitlene innimellom.



Det jeg liker aller best med boken er at den behandler et tema som overgrep i nær familie på en måte som virker realistisk og sårt. Og vanskelig. Den tar opp mange små, sentrale spørsmål, som for eksempel i hvor stor grad Bergljots større livsvalg er påvirket av hennes komplekse forhold til moren, noe som selvfølgelig er vanskelig å kunne besvare veldig defintivt. Men svaret i seg selv er kanskje mindre viktig enn det sårbare som ligger i usikkerheten rundt om man har hatt en reell mulighet til å kunne vokse som seg selv, et individ frigjort nok til kunne velge på bakgrunn av det selvet. Om bevisstheten og selvinnsikten har vært, og er nok tilstedeværende til at en fortid er mulig å bære med seg uten å stadig gå seg vill i.

Gjennom Bergljots tanker og følelser er behovet for å bli sett, å bli anerkjent det vondeste og vanskeligste i livet, av sine nærmeste, sårt og veldig tydelig. For henne er familien allerede ødelagt, ikke ved sitt eget eller brorens fravær, men for sin kultur - bestående av fornektelse og fasade framfor oppriktig nærhet og støtte.

Denne boken og historien føles nær, realistisk, og særlig beskrivelsene av konflikten rundt arveoppgjøre vil være gjenkjennelig for mange av oss som på noe tidspunkt har vært borti et. Dessverre vil overgrep og hemmelighold i familien også være aktuell for noen. Jeg anbefaler den lett videre!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar