Noen ganger...

Er det nesten som å drukne litt.
Og jeg mister oversikten, over et meg i dette havet
av andre menneskers følelser, inntrykk, beskrivelser.
Det er nesten som om Jeg Blir historien.
for å så brutalt miste den. Og stå forvirret igjen.
med det samme spørsmålet;
Er det bare en fantasiflukt
eller Er det faktisk
å gi slipp på det man definerte seg selv som
og derav
denne uvissheten etterpå?

Er jeg den samme, vil jeg noensinne kunne bli
er det noe jeg i det hele tatt ville ønsket?

Det er ikke så lett å lese bøker alltid.
I dag er en slik dag.
Fremdeles kryper biter av verden
over nakken min
og prøver å plassere seg
å plassere meg.
Og jeg kan sverge på at vi alle reiser på dette samme havet
hver eneste gang

bare ikke alltid uten skip og last.
ikke alltid frigjorte
eller uten substans

men på dette samme endeløse blekkhavet.
og noen ganger,
blir jeg så

kvalm på en finuerlig vakker måte.