Adventskos med høytlesning og varm drikke

Vi leser adventsbok sammen for første gang! Her i vår lille byleilighet, min samboer og jeg. Tidligere år har adventskalender bestått av sjokoladekalendere som uten unntak er spist opp i god tid før den tjuefjerde, samt den ene gangen da jeg var nyforelska og lagde en pakkekalender - som ikke ble spist opp før lenge etter jul.

Det er ikke bare det at vi leser en adventsbok, men også at vi leser noe høyt sammen. Det har vi aldri gjort på en slik kontinuerlig måte før. Legg til en kopp med foretrukket varm drikke og minnene om vinterkulden som ble lagt igjen utenfor leilighetskomplekset og vi har en ekte liten oppskrift på det ganske så norske fenomenet kos. Skikkelig sosialt sammenbindende adventskos.

Det er sikkert ikke en overraskelse for enkelte at det er Snøsøsteren vi leser. Når Maja Lunde, en forfatter jeg har lest flere bøker av og har høyt oppe på prioriteringslisten generelt, slår seg sammen og lager en bok sammen med Lisa Aisato - illustratøren og forfatteren som skaper noen av de vakreste og nære bildene jeg vet om nå for tiden - så var det gitt for min del at Snøsøsteren var noe å glede seg med stjerneskinn i sinn til.

Den kom til meg, inni en bursdagsgave med glitrende bånd på, i akkurat rett tid, to dager før desember skulle begynne.

Fra min kjære, til oss.

🎄

Boken inneholder tjuefire kapitler, hvert av dem innholdsrikt nok til at vi klarer å vente til dagen etter med å lese videre, men ikke så lange at det blir vanskelig eller slitsomt å ta seg tid til å lese. Et viktig kriterium for en adventsbok oppfylles altså med bort i mot perfeksjon.

Snøsøsteren handler om Julian som liker å svømme, og vanligvis å feire jul. Men dette året er annerledes. En ensomhet og følelse av avstand preger Julian sine dager og relasjoner både til familien og hans beste venn. Det mangler noen denne julen. Julian sin søster.

Så kommer Hedvig. Med krøllhår, store smil og nesten flere ord enn det er plass til i en setning. Hun bor i huset som har adventslys i ethvert rom. Og viktigst av alt, hun vil veldig gjerne være Julians nye venn.

Jeg vet ikke hvordan det går med Julian, familien og Hedvig etterhvert og til slutt enda siden det enda bare er 12. desember og jeg har klart å la være å sniklese noe. Nå har jeg jo noen idéer basert på både noen detaljer i boken og ut fra enkelte hint sluppet fra de som allerede har lest ferdig boken, men jeg prøver å i det lengste beholde muligheten for å kunne begeistres, røres og kanskje overraskes.

Hittil er det en fin balanse i historien med å gi noe rom for de triste og vanskelige følelsene og situasjonene som Julian for seg selv og som et barn i familierelasjon erfarer, og samtidig ha tid for varme og nysgjerrighet i øyeblikkene med Hedvig.

Vi gleder oss til å lese den siste halvdelen. Det er ikke umulig at vi er ved begynnelsen på en ny tradisjon.


🎄

Har du lest noen fine adventsbøker nå i år, eller tidligere? Jeg leste Julemysteriet av Jostein Gaarder da jeg var barn, men ikke i desember som en faktisk adventskalender.

Bokanmeldelse : Arv og miljø

Denne helgen har jeg lest Vigdis Hjorth sin Arv og miljø (utgitt 2016) som jeg har hatt liggende her hjemme helt siden jeg var heldig og fikk snappet med meg et eksemplar fra et bokmarked i vår.

Arv og miljø er utgitt i romanform, og har så vidt jeg har fått med meg ikke blitt konkret bekreftet av forfatteren som noe annet. Men det passer seg uansett å nevne at det i høst kom ut en ny bok, Fri vilje, skrevet av Vigdis søster Helga Hjorth, som handler om den samme historien sett fra en annen vinkel, med andre navn på karakterene og steder. Dette har vært opphavet til debatter rundt virkelighetslitteratur generelt, og spekulasjoner og spørsmål rundt hvorvidt begge romanene egentlig er de to søstrenes forskjellige oppfatninger av deres eget liv med sin familie. Dette velger jeg å ikke legge noe videre vekt på her.

Arv og miljø omhandler som tittelen så konkret uttrykker en tematikk med utgangspunkt i en families arveoppgjør, både bokstavelig talt i forbindelse med fars dødsfall og en fra tidligere av pågående feide rundt fordeling av to familiehytter på Hvaler, men også spørsmål rundt betydningen av oppvekstmiljø, den enkelte familiens tillærte og valgte indre familiemiljø og en opplevd ubalanse av en skjevfordelt emosjonell arv fra foreldrene mellom de fire søsknene.

Bergljot er romanens hovedperson og den eldste av tre søstre. Hun har brutt kontakten med foreldrene og har foruten sin ene søster mer eller mindre levd sitt eget liv uten familien de siste tjuetre årene. Helt siden traumer fra barndommen en dag plutselig slo henne i gulvet og hun ikke lenger kunne late som hverken for seg selv eller sin nærmeste familie. Hverken moren eller faren vil stå inne for de opplevelsene hun konfronterer dem med etter sammenbruddet. Overgrep er ikke noe som har skjedd, eller kan finnes og være synlig i deres familie. Astrid, Bergljots ene søster, prøver å forstå, og tar i mot en stund, men slites stadig mer mellom sin søsters versjon og hennes fars fornektende til hun ender på at det ikke er mulig for henne å ta noe stilling uten bevis. Da arvestriden tjuetre år senere er aktuell rives familien i to, med Bergljot og hennes bror som begge føler at deres behov for anerkjennelse av oppveksten er ikke-eksisterende blant de andre står sammen på en side mot de to andre søstrene og moren på den andre, prøver Bergljot igjen å ta frem overgrepene fra barndommen ut fra skapet i håp om å bli sett og forstått.

Fordi Arv og miljø er den første boken jeg har lest av Vigdis Hjorth så vet jeg ikke hvordan den plasserer seg i forhold til hennes tidligere bøker, men jeg finner språket i denne boken litt eget, som om jeg kan ane konturene av en egen måte å skrive på som fungerte for min del. Noen av kapitlene hopper bakover i tid, og viser leseren glimt av Bergljots liv og bakgrunn, og noen ganger andre ting som samtalene mellom henne og Bo (litt usikker på nøyaktig hvem det er, har inntrykk av en venn - det er også en mulighet for at det har blitt beskrevet men at jeg har klart å glemme det igjen) som ofte inneholder en kort beskrivelse av et sted han har vært på reise til og hvis beskrivelse opplevdes som en symbolsk hentydning eller konkretisering av noe fra forholdet og historien i familien. Jeg var uansett som leser ikke på noe tidspunkt forvirret, men noen ganger fasinert, over de små kapitlene innimellom.



Det jeg liker aller best med boken er at den behandler et tema som overgrep i nær familie på en måte som virker realistisk og sårt. Og vanskelig. Den tar opp mange små, sentrale spørsmål, som for eksempel i hvor stor grad Bergljots større livsvalg er påvirket av hennes komplekse forhold til moren, noe som selvfølgelig er vanskelig å kunne besvare veldig defintivt. Men svaret i seg selv er kanskje mindre viktig enn det sårbare som ligger i usikkerheten rundt om man har hatt en reell mulighet til å kunne vokse som seg selv, et individ frigjort nok til kunne velge på bakgrunn av det selvet. Om bevisstheten og selvinnsikten har vært, og er nok tilstedeværende til at en fortid er mulig å bære med seg uten å stadig gå seg vill i.

Gjennom Bergljots tanker og følelser er behovet for å bli sett, å bli anerkjent det vondeste og vanskeligste i livet, av sine nærmeste, sårt og veldig tydelig. For henne er familien allerede ødelagt, ikke ved sitt eget eller brorens fravær, men for sin kultur - bestående av fornektelse og fasade framfor oppriktig nærhet og støtte.

Denne boken og historien føles nær, realistisk, og særlig beskrivelsene av konflikten rundt arveoppgjøre vil være gjenkjennelig for mange av oss som på noe tidspunkt har vært borti et. Dessverre vil overgrep og hemmelighold i familien også være aktuell for noen. Jeg anbefaler den lett videre!

#Litt(.)lørdagsgodt 3: Ren poesi

Så enkelt kan det gjøres. Ellen Wisløff har samlet sine favorittdikt av ulike poeter i denne fine, akkurat passelig i størrelse boken, og kalt den for Ren poesi. Jeg anbefaler også å følge Instagramkontoen (renpoesi). Perfekt for lyse dager, mørke dager, lørdager og alle andre dager. Her er det ikke fokus på kunst som prøver å være kunst, men en samling av ord som er gjenkjennelige følelser og situasjoner og så menneskelige men samtidig kunst at boken klarer å oppnå den balansen av poetisk vakkerhet og tilgjengelighet som gjør den perfekt som gave til de fleste hjem. Jeg fikk den av meg selv for et års tid siden og har den fremdeles enten med meg ut når jeg drar, eller liggende synlig i sofaen eller andre overflater i stuen. Fine boken.

en søyle av trygghet
å lene meg mot
gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!

- Ragnhild Bakke Waale.

Litt(.) lørdagsgodt 2: Kunstbok!

På en av de mer tilfeldige bibliotekbesøkene mine for noen uker tilbake så plukket jeg med meg en nydelig, litt dus fargerik bok av for meg en ny og ukjent kunstner, Camilla d'Errico, som jeg har gledet meg til å lese og studere (eller, hvilket ord er mest naturlig å bruke ved beundring av bilder?). Se så fin den er!

Jeg elsker kunst, i ulike former. Ikke all kunst, men kunst i sin essens. Men jeg har ingen spesielle og spesifikke kunnskaper eller god oversikt over mesteparten av det fasinerende som rører på seg og beveger rundt omkring. Jeg tiltrekkes av denne boken, i tillegg til at den er fiin som jeg allerede har nevnt, fordi den heter Rainbow Children og jeg liker regnbuer, fordi de er vakre, og krever både sol og regn for å oppstå akkurat som planter, dyr og mennesker. Biologisk, og emosjonelt. Å "være" regnbue inneholder balanse, forståelse og opplevelse av hvordan alle fargene er et del av en helhet. Uten regn, ingen regnbue.

Boken er delt opp etter ulike utstillinger hvor kunstneren skriver litt om tema og sin egen utvikling og prosess rundt det. Så vises noen bilder fra utstillingen, noen malerier og noen blekktegninger.

Maleriene er de jeg liker best, og de er slik som på forsiden av boken, drømmende, litt myke zendoodleaktige (regnbueinspirert?) mønstre, og en kawaii (det betyr søt på japansk, og kjennetegner en tegnestil hvor øynene og hodet ofte har unaturlig større proporsjoner for at menneske eller dyr ser søt og uskyldig ut. Som Hello Kitty!) stil blandet med en utforskende og ærlig dyster tone.

Mitt yndlingskapittel hittil er Sweets & Treats, med skjønne rare dyr som for eksempel denne Gelatotoren ( ❤ ) !

Vet ikke om jeg hadde hatt samvittighet til å spise den!

Håper dere har en fin litterær eller mindre men uansett bra lørdag. Jeg slenge med et par bilder til under her. Dette er forresten det første mobilinnlegget på bloggen her, så hvis noe blir rart så skylder jeg på det...

På det siste bildet her så er det et bokmerke, hvis noen skulle synes at det så litt rart ut! Glemte å ta det bort.

Har du noen favoritt kunstbok?

Mandagsmorgenpoesi

Jeg vil kjøre trikk mens jeg dør

alltid på vei

til et bedre sted.

/Mandagsmorgen 2016.

/*

Alan Rickman,

som min og mange andres Severus Snape, (og så mange andre karakterer, men for meg først og fremst Snape!) 

Always. 

I raise my wand for you. 

/* 

Ferdiglest murstein!

Den siste måneden har jeg blant annet brukt på lesing av denne store romanen, Magnet av Lars Saabye Christensen, utgitt av Cappelen Damm. Stor i betydningen at den omfavner en tidsperiode på tre desennium fordelt på nesten fulle åtte hundre sider. Saabye skriver, som gjenkjent fra Beatles og Halvbroren, med et lettforståelig språk som samtidig er rikt i sin beskrivelse av miljø, situasjoner og relasjoner.

Karakterene

Bokens hovedkarakterer er Jokum Jokumsen og Synne Sager som møtes på Sogn studentby på syttitallet, han som litteraturstudent og hun som kunststudent. Kjærligheten blomstrer og de to unge menneskene med hver sin bagasje utforsker livet og kunsten sammen. Jokum blir etterhvert en kjent fotograf med Synne som sin tilrettelegger og pådriver. Vi følger deres liv og reiser sammen i Norge og i San Francisco hvor de bosetter seg. Andre sentrale karakterer i boken er foreldrene til paret, medstudenter fra kollektivet og enkelte mennesker som de møter på sin vei og som blir "ofre" for Jokums fotorealisme.

Hvorfor det ikke er viktig å vite alt, om alle.

Noen ganger blir det litt mye detaljer, for eksempel da hovedpersonenes foreldre får sine bakgrunner brettet ut. Det er ikke nødvendig med flere sider for å få fram at faren til Jokum jobber som oppmåler, og hva han gjorde før det, selv om det faktum at han jobber som det i seg selv er interessant.

En karakter som viser seg å være mer sentral enn forventet er fortelleren i boken. Det viser seg nemlig at fortellerstemmen tilhører en forfatter som bodde på Sogn studentby sammen med Synne og Jokum. Han har sin egen tragiske historie, også denne innvevd i kunstens muligheter og fallgruver, og denne får en del plass i boken. Spørsmålet her er om det nødvendig med denne meta-karakteren for at historien om Synne og Jokum kan fortelles. Jeg mener nei, eventuelt så kunne den med fordel ha fått mindre plass. Det mest interessante med fortellerens historie er at han og Jokum tilfeldigvis møtes igjen, og sammen prøver å finne en vei ut av sine klør. Det er altså egentlig Synne, og især Jokum som tiltrekker seg leselysten.

Hopping i tid

Historien om Jokum og Synne blir for det meste lagt fram kronologisk, fram til slutten av boken hvor forfatteren gjør et grep med å først "avslutte" fortellingen, for så å gå tilbake i tid for å fylle inn et manglende tidsrom i fortellingen, hvorav vi allerede vet hovedtrekkene i handlingen, men mangler de små detaljene som bygger opp et mer visuelt bilde av det. Denne delen var litt slitsom å komme i gang med etter den "nå er boken slutt" følelsen, men viser seg å være den delen som gjør størst inntrykk. Nettopp fordi de siste sytti sidene oppleves som den mest intense, kunne den "avsluttende" delen som ligger før  med fordel bare vært kuttet. Jeg ser at den fungerer som en slags hintende forløper, som fyller leseren med spørsmål, som man da er heldig å få svaret på likevel ved at historien hopper bakover i tid, men fordi boken er så lang fra før av så opplevdes det litt for utdragende.

Lese den, eller ikke?

Dersom du har lest Beatles og Halvbroren fra før av, og satte pris på dem så står ikke Magnet tilbake for noe, den er en videreutvikling i forfatterskapet, den er velskrevet og har den gjenkjennelige flyten. Du får de interessante funderingene rundt livet og kunsten, de gode beskrivelsene av miljøet og sentrale spørsmål i datiden. Du får mye av ting.

Av samme grunn anbefaler jeg deg å ikke lese Magnet hvis du ikke liker alle detaljene, hvis du synes Halvbroren var litt småkjedelig sånn som jeg gjorde da jeg leste den en gang. Min motivasjon for å ferdiglese boken ble sådd ut fra lidenskapen karakterene har til kunsten. Jeg liker beskrivelsene av hvordan Jokum tenker rundt bildene sine, så mye at jeg selv tok meg i å oppdage et strålende motiv langs veien en frostmorgen (av en blomsterbukett som lå på bakken og så ut som den var blitt kastet ut fra et vindu). Det er denne likheten til Modellen, mindre kjent enn Beatles og Halvbroren, som fanget meg nok til at jeg kom meg gjennom boken. Men det kunne som nevnt godt vært kuttet noen hundre sider uten at det hadde skadet hovedkarakterene noe!

Kort oppsummert så anbefales denne å lese hvis en av to kriterier oppfylles:
1. Du elsker Beatles og/eller Halvbroren.
2. Du har stor lesekapasitet og er derfor villig til å bruke tid og tålmodighet på de mindre interessante partiene i en 700+ sider roman for å få med deg de delene som kan gi intense øyeblikk av hverdagsrealisme opphøyd i noe viktig.

Goodreads-fun: Ønskelisten til jul

Her er ønskelisten min for julen 2015, så langt, foruten Veslemøy av Valentina som ikke er lagt inn i bokbasen på Goodreads ennå. Det mest urealistiske ønsket fra listen er nok The Crown av Kiera Cass, den femte boken i Selection-serien fordi den ikke kommer ut før mars neste år, men "wishlist"-hyllen min på goodreads inneholder jo det jeg ønsker meg hele tiden, og ikke bare til jul.


Hva ønsker du deg?
    

Annelin's wishlist

Annelin Kristiane's favorite books »

Bokanmeldelse: Skogen av klør og tenner

Stikkord: zombier, landsbyer, skog, YA, kjærlighet, framtiden, minisamfunn, dystopisk, trilogi





Skogen av klør og tenner, med originaltittel The forest of hands and teeth er skrevet av Carrie Ryan og oversatt av Jan Chr. Næss. Det er den første boken i en trilogi viser det seg, noe jeg hadde ikke fått med meg det før jeg lagret boken som ferdiglest på goodreads. Dessverre er bare den første oversatt foreløpig, men alle tre bøkene i trilogien er å få tak i på engelsk, så hvis du likeså godt vil ha tilgang til alt samtidig og behersker språket kan du fint velge engelsk istedenfor norsk. Jeg har for øvrig ikke noe å utsette på oversettelsen, som i alle fall ikke hindret meg i å flyte gjennom boken i løpet av noen timer.


Boken handler om Mary som bor i en inngjerdet landsby midt i skogen. Gjerdene er livsviktige for innbyggerne fordi de forhindrer de uhellige, døde mennesker som er bitt og har dødd for deretter å gjenoppstå i en ufyselig form hvis formål er å bite og spise av de levende. (Zombier med andre ord!). Mary er en ung drømmer, i gifteferdig alder i følge landsbyens skikker, som prøver å finne sin plass i denne lille verdenen.


Det mest irriterende med Skogen av klør og tenner er at den inneholder de velkjente trekantforviklingene, her representert  ved fire ungdommer, i to-tre varianter. Mary, bestevenninnen Cass og de to brødrene Travis og Harry står alle for tur for giftemål denne våren, men hvem av dem er egentlig ment for hverandre? Kjærlighet og følelser er en stor drivkraft i boken, og setter et litt klisjèfylt preg på det de fleste avgjørelser som tas. Så er spørsmålet om du som leser involveres i dramaet og karakterene. Jeg gjorde det, jeg brydde meg om karakterene og ønsket at det skulle gå bra for dem, til tross for at de er litt ensidige og de to brødrene noe overfladisk beskrevet.


Den store spenningsfaktoren her er naturlig nok de uhellige, som selvsagt finner en åpning i gjerdet og kommer seg inn i landsbyen og tvinger karakterene til å ta flere ulike valg flere ganger i løpet av historien. Forfatteren kunne kanskje lagd noe mer ut av det faktum at foreldrene til Mary i begynnelsen av boken begge blir en del av flokken der ute, og latt dem komme tilbake på et tidspunkt. Men det er nok av andre problemstillinger som dukker opp, det skal vanskelig gjøres å skrive en OK zombie-bok uten at minst en av de karakterene du rekker å bli kjent med og sympatisere ovenfor omgjøres i løpet av historien. Så da er det bare å grue/gleder seg til å finne ut hvem.


Personlig er jeg aller mest fascinert av landsbyen, hvordan mennesker lever sammen og lager sine egne regler og ritualer i slike små samfunn. Det med at landsbyen ligger midt i skogen liker jeg også, det bidrar til å skape en litt mystisk stemning at man ikke har noe oversikt over det som eventuelt ligger rundt og utenfor. Hemmelige stier, oppdagelsesferd, drømmer om det som ligger bortenfor, det er sånt som faller på plass i meg og hovedgrunnen til at jeg lot meg dra inn i denne fortellingen, til tross for at det egentlig bare er sånn middels grei litteratur. Jeg trenger nok litt mystikk og menneskelige relasjonsutfordringer for å ta fatt på en zombie-bok i utgangspunktet, og det fikk jeg jo i denne. Månedens guilty pleasure.

Zombie bak et gjerde tegnet av Kristoffer.

Temaer?

Jeg har lenge hatt i bakhodet at det vil være særdeles morsomt å skrive noen innlegg om forskjellige temaer i litteraturen, eventuelt i alle fall dele noen lister!

Eksempler på temaer jeg periodevis har vært, eller er helt forgapt i (og da snakker vi sommerfugler i magen og pur lykke bare noen nevner de "magiske" ordene som er tilknyttet noen av bøkene, eller knyttet opp til essensen på noen måte) er:

- Apenes evolusjon
- Tidsreiser
- Huldre
- Life or death games
- Vampyrer
- Drømmestyring
- Babyer som blir forbyttet rett etter fødselen
- Tvillinger
- Scientologi
- Hemmelige hager
- Miniatyrfolk

Har dere noen temaer som øyeblikksvis Er selve livet?  Eller som dere i alle fall setter veldig stor pris på å lese om?

Nettene i hendene mine

Natten har lagt seg
i hånden min
for å sove

så mesteparten av dagen
synger jeg stille sanger

i håp om at den drømmer
og ikke vekker meg.

/fra ca. 2010 en gang.

Hvis denne bloggen hadde hatt en Twitter-konto (2) ville det nå for tiden stått:

De siste månedene har jeg fått et prioriteringsproblem! Skal jeg lese på sengen, eller få nok søvn? Å skulle få meg selv til å legge meg tidligere ser ut til å være lagt inn som en  anti-programmering i hjernen min.

#Smakebit på en søndag 9 : Sent i november

I mitt happy lørdagsgodt-innlegg fra i går så nevnte jeg jo at jeg holder på med Sent i november av Tove Jansson denne helgen. Så dagens sitater er hentet fra denne.

- Hei, sa Snusmumrikken.
De så på hverandre.
- Det regner visst, sa Filifjonka nervøst. Ingen er hjemme.
Og Hemulen sa: -Så deilig at du har kommet.
   Snusmumrikken gjorde en vag bevegelse, nølende, han krøp inn i skyggen under hatten. Han snudde og gikk tilbake ned til elven. Hemulen og Filifjonka fulgte etter. De stod litt på avstand og ventet mens han satte opp teltet ved siden av broen, de så ham krype inn i teltet.
- Så deilig at du har kommet, gjentok Hemulen.
De ble stående en liten stund til og ventet i regnet.
- Han sover, hvisket Hemulen. - Han er trett. (s. 57).

En kan ligge på en bro og se vannet strømme forbi. Eller løpe, eller vasse gjennom en myr i de røde støvlene. Eller krype sammen og lytte til regnet på taket. Det er svært lett å ha det koselig. (s. 58).

Les gjerne flere smakebiter på bloggen Flukten fra virkeligheten som driver dette faste søndagstemaet.

Bokanmeldelse: The City and the Stars

De siste ukene har jeg lest meg gjennom The city and the stars av Arthur C. Clarke, forfatteren bak blant annet 2001, boken bak den kjente filmen med samme navn. The city and the stars er fra 1956  og per dags dato altså nesten 60 år gammel. Jeg har lest en del nyere sci-fi de siste årene, spesielt dystopiske seriebøker, og derav har en sterkere interesse for sjangeren i sin helhet begynt å spire og gjort meg nysgjerrig på de eldre bøkene. Siden jeg er underlest på disse så vil jeg ikke kunne sammenligne The city and the stars med andre verk fra sin tid, og må derfor behandle den som hvilken som helst bok, uavhengig av når den ble skrevet.

I byen Diaspar bor Alvin, en "unik" ung mann som ikke har noen tidligere liv bak seg. De andre innbyggerne har alle levd flere liv, hvorav de i mellomstadier har vært lagret i byens minnebank. Diaspar har alt du kan ønske deg, det eneste som trengs er å tenke det fram. Det vil si, alt unntatt det som ikke eksisterer innenfor byens grenser. I millioner av år så har innbyggerne bodd i byen uten å forlate den. De er livredde for verden utenfor. Alvin er den eneste som lurer på hva som befinner seg bortenfor. Er det virkelig sant at Diaspar er det siste befolkede stedet på jorden? Og enda mer interessant, finnes det liv der ute blant stjernene? Hvordan kommer man seg dit? Hvorfor er han ikke redd, som de andre? I denne boken følger vi Alvins leting etter svar på spørsmål ingen andre tør å stille seg.

En av bokens definitivt sterkeste sider er miljøbeskrivelsene. Dette er for så vidt noe jeg gjenkjenner fra 2001, forfatterens evne til å beskrive på en måte som lar leseren se for seg steder på en litt diffus drømmeaktig måte som gjør det hele troverdig, uten at det blir for mange detaljer slik at det virker påtatt. Han er også flink til å få fram det hverdagslige.Dette gir fortellingen et troverdig og framtidsrealistisk preg.

Presently the ground began to rise again; Alvin was approaching the little hill that was at the exact centre of the Park, and therefore of the city itself. There were fewer obstacles and detours, and he had a clear view to the summit of the hill and the simple building that surmounted it. He was a little out of breath by the time he had reached his goal, and was glad to rest against one of the rose-pink columns and to look back over the way he had come. (. 27)

Noen ganger blir det nesten litt for hverdagslig for meg, jeg merker at jeg er vant til å lese sci-fi-bøker som er mer preget av handlingsprogresjon. Det kreves en omstilling av måten å ta inn fortellingen på for meg for å kunne lese denne boken slik den har potensiale til å kunne leses. Den er en blanding av handlingsdrivkraft og mer refleksjon. Derav brukte jeg lenger tid på å komme meg gjennom den enn jeg hadde forutsett. (Ikke dermed sagt at den er vanskelig å lese, eller veldig lang, for den er egentlig ikke det). Jeg likte best den første halvdelen av fortellingen, der hvor alt er litt ukjent og fremdeles preget av de ubesvarte spørsmålene til Alvin. Her blir vi kjent med byen han lever i og ham selv, og det er lett å følge hans funderinger og tanker. I del nummer to sklir ting til tider litt ut for meg. Noen av svarene vi finner var ikke helt slik jeg skulle ønske. Noe er for langdrygt (da først og fremst møtene i byrådet) mens andre ting er over nesten før det i det hele tatt har begynt, og jeg sitter igjen og skulle ønske at jeg kunne dra tilbake for å få vite mer, eller at det eventuelt skjedde noe mer dramatisk med Alvin. For potensialet ligger der, til at det kanskje burde vært liiitt vanskeligere, noen ganger. Sånn alt i alt føles boken derfor både for lang og for kort.

Menneskene i boken behandles som ganske enkle. Det er egentlig ikke noen slemme eller snille folk her. De fleste drives av frykt. Ala "hun snudde og løp sin vei fordi hun var redd" (ikke sitat fra boken). Eller rett og slett av den rollen de har i samfunnet. Det er Alvin som driver historien framover, da han  er en av veldig få som ønsker å gjøre det. Alvin drives som nevnt først og fremst av sin nysgjerrighet og lengsel. Det finnes små glimt av vennskapelige tilknytninger, og en tanke om at han kanskje gjerne skulle ha vært i stand til å gå inn i noen dypere følelser for andre, men først og fremst preges han av en form for nøytral respekt og høflighet ovenfor ethvert annet levende vesen. Det er mulig boken kunne ha hevet seg opp på et mer komplekst nivå hvis forfatteren hadde bygget opp karakterene litt mer. Men jeg kjenner igjen denne stilen litt fra 2001, at han velger å fokusere på enkelte aspekter ved folk eller situasjoner. Det gir en renskåret enkelhet til fortellingen, men får også karakterene til å framstå som brikker til framhevelse eller drivkraft av valgte hendelser eller visse relevante spørsmål.

Jeg ble positivt overrasket over hvordan slutten i boken klarte å trekke meg litt tilbake til det jeg først likte ved den, for deretter å miste i den andre delen, nemlig de store spørsmålene om livet og stjernene og alt mulig, fremfor svar med varierende grad av tilfredsstillelse. Det ga meg litt godfølelse. Men jeg sitter likevel alt i alt igjen med en sånn "helt OK" følelse. Det som har preget de to bøkene jeg har lest av Arthur C. Clarke hittil, den litt renskårede perfeksjonen, er nettopp den som holder meg litt tilbake fra å bli fra meg av begeistring.

Dersom du ikke har lest noe av Arthur C. Clarke fra før, så anbefaler jeg å begynne med 2001 først.

#Litt(.) Lørdagsgodt

Litt(erært) lørdagsgodt: At det er lørdag, med noe koselig som på noe vis er litteraturrelatert. 


En rolig morgen innendørs med småuffsete vær utenfor og en Tove Jansson-bok. Det var en slik morgen jeg fikk i dag.

Boken jeg holder på med er Sent i november. En gruppe ensomme vesener finner veien til mummidalen i lengsel etter det lune velkjente huset med sin fine familie i, bare for å oppdage at ingen er hjemme. Denne boken er en blanding av noe litt melankolsk og vart sammenvevd med de små øyeblikkene og tingene som gjør livet lysere en hustrig høstdag. Jeg blir faktisk ganske glad av å hygge meg med denne! Det er en perfekt kakao-og-varmt-teppe-i-godstolen-bok.

Her er noen tilfeldige bilder fra boken, samt et kornete og ganske dårlig et av den passende frokostskålen min.

Ha en fin lørdagskveld, og husk på at "dårlig" vær er en perfekt mulighet for å kose seg med en flott bok, inspirerende sitat eller et yndlingsdikt.

#Smakebit på en søndag 8 : Heaven

Fra Heaven av Christoph Marzi:

Før han hadde begynt å jobbe som bud, ville David aldri ha trodd at så mange mennesker levde høyt oppe over byens tak. Det var en egen verden som åpnet seg, med et vell av hemmelige stier, stiger og skråninger, trange passasjer og framspring som fungerte som broer.
David hadde utforsket denne verdenen bit for bit. Det fantes trappehus som alltid sto åpne, og trær med digre greiner som gjorde det mulig å krysse gatene langt der nede. Men det fantes også skumle vinder her oppe, brå og voldsomme kast. Et lite feiltrinn, og så styrtet man ned i avgrunnen. (s 14-15).

Les gjerne flere smakebiter på Mari sin blogg; Flukten fra virkeligheten.  

Bokanmeldelse: Nemesis venter av Liv Eirill Evensen

Tittel: Nemesis venter
Forfatter: Liv Eirill Evensen
Serieinfo: Bok nr. 1 i serien "Nye verden".
Utgivelsesår og forlag: 2014 Omnipax.

Stikkord: framtidssamfunn, dystopi, katastrofe, orakel.








Vi befinner oss i år 3001 etter Gammaglimtet sammen med Area, en vanlig ungsebonitt (stedet de bor på heter Sebonia, derav sebonitt) som soner sin dom på krabbestranden etter å ha kommet med en påstand om at sprettpiper kan fly. Livet er ganske enkelt her. Sebonittene spiser krabber, passer på at alle holder seg til sine roller og venter på at endetiden skal komme. Når endetiden kommer i form av Nemesis på himmelen skal alle dø for å gi rom for en ny verden.

Jeg innrømmer at jeg finner samfunnsordenen i denne boken ganske merkelig. Det er noe surrealistisk over tanken på et folk som styres av en "miljøbrigade" som bestemmer at annen sjømat enn krabber og hirse er uspiselig, at fugler ikke skal fly og at meningen med livet er å vente på at du frivillig skal erfare at det tas fra deg grunnet spådommer. Hvordan i all verden havnet menneskeheten i dette bildet? Ingen vet hvem som sitter i miljøbrigaden, det er heller ingen som gjennom denne boken virker å bry seg mye om å finne ut det ut heller. Noen få snakker om et alternativ til at verden avsluttes fullstendig, en tro på Nye verden. Til tross for at miljøbrigaden høres ut som en form for framtidsreligiøs sekt, så er det tegn som tyder på at endetiden rent faktisk kan nærme seg, og glemt vitenskap ligger i bunn et sted. Men på overflaten er det oraklene som har sannheten, det er de som ser, som vet.

Ikke overraskende viser det seg at vår hovedperson Area ikke er heelt vanlig likevel og spiller en sentral rolle under ventetiden til Endetiden. Hun er den litt opprørske, men bare sånn passe, karakteren som tør å knytte uventede relasjoner og skaffer seg oversikt over hva som skjer rundt omkring. Sammen med sine venner prøver hun å pusle sammen et bilde og stille de riktige spørsmålene mens det enda er tid;
Hva er egentlig endetiden?
Hva kan hun gjøre for å hjelpe de hun bryr seg om?


Boken var helt grei lesing, jeg kom meg raskt gjennom den og jeg kommer til å lese fortsettelsen for å se hva som skjer videre. Anbefales for tenåringer som liker litt merkelige science-fiction bøker, eventuelt katastrofelitteratur, eller bare synes det er rart at det er så mange krabber der (det er det bildet som sitter igjen hos meg: haugevis av krabber som blir gjetet på rekke og rad opp fra sjøen).

Bokanmeldelse: Earth girl

Earth girl av Janet Edwards.

Bok 1 av 3 i "Earth girl" trilogien.

Stikkord: sci-fi, framtidssamfunn, portalreising, minoriteter, historie, arkeologi, fordommer, YA, light-romance, å nesten vokse opp uten foreldre

Earth girl er en sånn type bok som jeg fant helt tilfeldig på en bokhandel en dag ved å browse hyllene. Jeg plukket den med meg og slukte den i en jafs. Nå har jeg akkurat lest den for andre gang. På engelsk, den er dessverre ikke oversatt til norsk. Jeg ville fremdeles lest den på engelsk, men jeg kunne gjerne sett at de som foretrekker norsk også fikk muligheten til å lese den. 

Jordboer Jarra

Jarra er jordboer og ikke spesielt fornøyd med det. I framtiden er det primært sett bare tre gode grunner til å bo der; 1. Du elsker historie.

                                2. Du elsker medisin/sykepleie

                                3. Du er en handikappet.

I år 2788 betyr det å være handikappet at jorden er det eneste befolkede stedet i universet hvor immunforsvaret ditt er kapabel til å holde deg i live. Menneskene har for lengst inntatt bedre planeter, og kan forflytte seg i løpet av sekunder over hvilken som helst avstand gjennom den store oppfinnelsen i menneskenes tid: portalene. Tilbake på jorden sitter de handikappede, også kalt for aper blant de fordomsfulle. Enhver baby som blir født i universet har en liten sjanse for å bli født som handikappet og må umiddelbart transporteres gjennom en nødportal til jorden med en gang for å overleve. De fleste vokser opp uten sine egne foreldre, med tildelte pro-foreldre som er tilgjengelig to timer i uken.

Som en form for hevn (mot hvem?), med planer om å lure exo`ene (Exo av Exodus, de handikappedes mockingnavn på de som bor utenfor jorden) søker Jarra seg inn på et Asgaard-universitet. Hun har alltid elsket historie, og er generelt kjent for å plage alle sine venner og pro-foreldrene med diverse fakta, noe som for så vidt passer fint siden arkeolog er et av svært få yrker det er mulig utdanne seg innenfor på jorden. Men det er ikke vanlig for en ape-jente å søke seg inn på et universalt universitet, hvor alle studentene kommer utenfra. I Earth girl fortelles vi hvor godt Jarra lykkes med planen sin og om det er så enkelt som hun tror å skulle la sannheten komme for en dag da det viser seg at aper og exo`er har flere fellestrekk enn hun trodde på forhånd. Jeg skriver fortelles fordi Jarra gjennom boken henvender seg direkte til oss lesere, som om boken er en dokumentarisk framstilling. Dette er det mest irriterende ved boken, spesielt i begynnelsen. Men etterhvert ble jeg vant til det og aksepterte at det er sånn forfatteren har skrevet historien. 

Fortiden i framtiden

Den mest positive overraskelsen jeg fikk ved å lese denne boken var hvor spennende jeg syntes det var med arkeologiske utgravninger! Det var overraskende fordi jeg ikke hadde forventet det i noe jeg på forhånd dømte som sikkert en typisk Young Adult nummer-en-i-en-serie bok, med unge voksne som prøver å finne sin plass i verden, og litt romantikk strødd oppå, bare i et framtidssamfunn. Men utgravningene i gamle ruiner i et forlatt New York var et høydepunkt her, og det er ikke fordi boken er kjedelig, det er bare skrevet på en spennende måte med akkurat passelig mengde med tekniske detaljer til at jeg i alle fall slukte det som realistisk nok, og med litt farefulle situasjoner og muligheter for å finne noe fra fortiden, som jo i framtiden også inkluderer vår nåtid. Det er også litt originalt og friskt med en bok som går bort fra den dystopiske og postapokalyptiske sjangeren, men likevel beskriver en annerledes og litt farlig framtidsjord. Ingen zombier eller atombomber her. 

Karakterbeskrivelser

Ved Asgaard blir vi kjent med studenter fra forskjellige planeter, med ulike sosiale og kulturelle normer, ikke så ulikt hvordan det lett kan se ut i en klasse med internasjonale studenter med ulik bakgrunn på en høyere institusjon i dag. Eller kanskje heller for noen år tilbake. For selv om de i år 2788 kan bruke portaler til å dra raskt med, så virker det som at de fleste i Jarra sin klasse har holdt seg mest i sin egen del av universet. Jarra er definitivt den karakteren som er mest omfattende beskrevet, og hun viser seg å ha en kompleks nok personlighet til at historien drives fram på en interessant måte også på et personlig plan. Resten av karakterene er mer overfladisk beskrevet, noe som kanskje er naturlig da historien så tydelig er "dokumentert" fra Jarra sin synsvinkel. De markerer seg sterkest som representanter for sine ulike steder med sine forventninger og fordommer, som er fascinerende nok. Vi blir best kjent med Fian fra Delta-sektoren, som er en sentral del av Jarra sitt utgravningsteam, og etterhvert en potensiell romanse. Han heter forresten Fian Andrej Eklund, aner jeg en åpenbar inspirasjon fra Sverige her? 

Les den hvis... !

Jeg anbefaler denne boken til unge voksne eller eldre voksne, som kan like en lettspråklig historie om fortiden i framtiden og relasjoner mellom folk fra ulike kulturer. Eller dere som liker bøker om mennesker som har vokst opp uten familien sin, eller som en del av en minoritet. Eller rett og slett bare vil ha en fengende historie. Ikke minst hvis du også synes det er spennende med arkeologiske utgravninger. 

 

 

Hvis du vil vite mer om serien eller forfatteren så kan du sjekke ut hjemmesiden hennes, der ligger massevis av anmeldelser (på engelsk naturlig nok), og faktisk en samling med korthistorier om de ulike karakterene som jeg selv gleder meg til å gå løs på etter at jeg har lest de to neste bøkene!

Bokanmeldelse: Kampen mot superbitchene

FACTS

Tittel: Kampen mot superbitchene
Forfatter: A. Audhild Solberg
Utgivelsesinfo: Aschehoug, 2014, bokmål.
Stikkord: bitchy jentegjenger, føle seg annerledes, vennskap, mobbing, talent, musikk, albinisme, forelskelse.

Annerledesfølelsen

De fleste av oss har følt på det å være utilpass i en situasjon én eller flere ganger i løpet av livet. Et av de stedene dette skjer er for eksempel på skolen. Anne-Bea i Kampen mot superbitchene har albinisme, og som om ikke en skolehverdag med en jentegjeng som tror de er bedre enn resten er utfordrende nok i utgangspunktet, sliter hun med nedsatt synsevne og har en tendens til å snuble borti møbler, folk, fortauskanter og lignende rett som det er. Hun er god i matte og har mye humor, men er den nestnest minst populære jenten på sitt klassetrinn.

Hvordan holder man så ut i hverdagen som annerledes? Hvis man er heldig, gjennom vennskap. Og i denne boken finner vi en helt strålende venn (Nils)! Nesten litt unaturlig strålende, da han finner seg i kommentarer av typen "Kjipt?! fnyste jeg. Vær heller glad for at du bare er homo! Det kunne tross alt vært verre. Du kunne vært albino!" (s. 54). I dette eksempelet relativiserer Anne-Bea Nils sine problemer fordi de i hennes øyne er bagateller sammenlignet med hennes. Dette illustrerer at Anne-Bea ikke er perfekt, hun er et menneske. Og mennesker blir litt for selvsentrerte noen ganger. I hennes øyne er det altså forskjell på å være litt annerledes, og Annerledes med stor A. Inkludert dette så er vennskapet mellom Nils og Anne-Bea bunnsolid, de støtter hverandres og verdsetter hverandre gode egenskaper. Noe som er fint og litt sjarmerende å lese om.

De indre superkreftene!

Hva gjør man så når man er annerledes? Som regel så godt man kan. Anne-Bea er langt fra uredd, men likevel bestemmer hun seg for å delta i den årlige talentkonkurransen sammen med Nils. Å bruke sine indre superkrefter handler ikke om å være uredd og overmodig, men om å gjøre det du brenner for eller har talent for selv om du er livredd! At du konstant har uvennlige sjeler i din nærhet som passer på å påpeke hvor mye du suger og hvor loser du er hjelper ikke så mye på selvtilliten akkurat. Heldigvis gjør kule tanter med verdens beste taco, og det allerede nevnte vennskapet det. Dette er en fin historie for alle som drømmer om å få til noe selv om de ikke føler seg på høyden. Om å kjempe for det som er viktigst. Og finne sin plass, blant de det er verdt å ta vare på. Bedre med skjulte superkrefter enn overfladisk populærhet. I lengden er det også lettere å være ekte enn å spille roller.

Feelgoodstemning og klisjeer, gjør det noe?

Dette er en bok som flyter lett i språket, og holder på en lett og tidvis munter tone selv om den tar opp vanskelige situasjoner for karakterene. Enkelte ting irriterer meg, som voksen leser, jeg kan trekke fram navnet på det første kapittelet som eksempel: Helt sykt ræva. Men da må jeg minne meg selv på at denne boken har tenåringer som målgruppe, ikke meg. Sånn i hovedsak i alle fall. Og det passer for så vidt inn i skrivestilen. Boken er også nesten litt i overkant for feelgood, særlig i den siste delen. Men det er greit. Det er Alltid plass til historier som får en til å føle seg bra! Spesielt hvis de samtidig tar opp noen viktige temaer ellers, og det gjør jo denne.

Ut med albino, inn med albinisme!

Helt til slutt så vil jeg bare nevne noe som jeg har blitt oppmerksom på ved gjennomlesingen. Nemlig at det er Ut å kalle folk for albino. Dette er noe jeg selv kunne funnet på å gjøre tidligere, fordi det er et innarbeidet uttrykk. Men saken er den at ingen mennesker ønsker å utelukkende defineres ut fra Ett av sine aspekter. Det blir det samme som å si neger. For i tillegg til at man ikke vil være "hun eller han der albinoen", så får også noen negative assosiasjoner fra betegnelsen fordi det har blitt brukt som skjellsord. Den foretrukne måten å poengtere at noen mangler pigmenter på er å si at de Har albinisme. Jeg leste om dette på blant annet siden til Norsk forening for albinisme etter at jeg var ferdig med boken.



Jeg anbefaler Kampen mot superbitchene til alle tenåringsjenter og eventuelt andre som vil vite mer om eller huske hvordan det er å være jente og nestnest minst populær.

Vil du lese flere bøker om unge folk med albinisme?
 I fjor høst skrev jeg om Tims tragedie, en noe mørkere og stemningsfull YA-bok.

Bokanmeldelse: Fangirl! ^^

Førstavførst! Jeg  er i godt humør, derfor har jeg lagt til en ikke-alvorlig smiley i tittelen som ser litt flåsete ut, og i tillegg så begynte jeg med å sette sammen tre ord som skulle vært oppdelt, i den aller første setningen, i det første innlegget jeg skriver på lenge! Snakk om å slå an en useriøs tone (jeg har så lyst å skrive "liksom" nå, men det blir så muntlig, men I just did anyway.). Men dette er jo min inspirert-blogg! Det vet dere jo, så det er selvfølgelig opplysning, men jeg minner meg selv på det, skriftlig tydeligvis, og nå er det forhåpentligvis ute av systemet.

Gal og overforlest?

Kanskje du allerede har spurt deg selv: har jeg godt av å lese bøker som Fangirl? (Og hvis du ikke har gjort det, så gjorde jeg det for deg nå. (2-0 til selvfølgelighetene.) ). Jeg føler meg påvirket, personlig og litterært sett. Og jeg vil skrive om den Nå, ikke senere når hodet er på høyde med kjøkkenskapene og bena igjen har kontakt med tregulvet, men nå-nå.

For det er så himla deilig, denne følelsen som oppstår en sjelden gang, og du nesten er som besatt, sant? Det er galskap, men den type galskap man faktisk kan leve med og nyte en liten stund.

Forventninger og litt overfladisk fakta

Fangirl er skrevet av Rainbow Rowell, forfatteren bak den søte boken om Eleanor & Park, som jeg leste men ikke blogget om tidligere i år (fordi jeg syntes den var helt grei, hyggelig og litt søt, men that`s it. Jeg hadde ikke så mye å si om den all over.). I skrivende stund vurderer jeg å lese den på nytt bare fordi jeg er så opphengt i Fangirl. Men historiene har ingenting med hverandre å gjøre foruten forfatterskapet og ung kjærlighet (og for så vidt at de kvinnelige hovedpersonene begge viker litt fra normalen rundt seg i væremåte og stil). Fangirl er oversatt til norsk av Tiril Broch Aakre og gitt ut på Fontini forlag. Jeg har kun lest oversettelsen, og har ikke noe grunnlag for å sammenligne den med originalen, men for min del fløt språket bra nok til at jeg ikke var noe bevisst på det i seg selv under lesingen.

Det er mye med denne boken som tiltaler meg i utgangspunktet, mer enn normalt faktisk. Jeg liker coveret, den fine turkisfargen, måten karakterene henger ved bokstavene, og hvor enkel men velinformerende illustrasjonen er. Jeg liker tittelen på boken, hjelp jeg liker til og med navnet på forfatteren! Det ble nesten så jeg gruet meg litt til å lese den fordi jeg som allerede nevnt bare likte Eleanor & Park helt greit, og denne er som pakket inn for meg, hva om jeg ikke kom til å elske den?

Det er faktisk to fangirls i Fangirl, egentlig, selv om hovedkarakteren er Cather, kalt Cath. Hun har en enegget tvilling, Gwen, og de har i åresvis delt en sterk lidenskap for den berømte fantasyserien om Simon Snow, som har resultert i et overtapetsert soverom og en anseelig mengde med fanfiction-historier på verdensveven. Nå, på starten av boken, skal de to jentene for første gang flytte til campus og ikke lenger dele rom sammen, etter Gwens ønske. Cath er livredd og usikker på hvordan hun skal overleve i denne verdenen på egen hånd. Denne boken er en "coming of age" bok, om det å bli voksen på egen hånd, og å måtte forholde seg til ulike relasjoner til andre mennesker. Beskrivelsene av relasjonene er noe av det jeg liker best. (Det er også en av de sterkeste sidene ved Eleanor & Park, så dette er kanskje Rowells største styrke som forfatter generelt, i alle fall basert på disse to bøkene.). Det er umulig å ikke like den oppmerksomme og flørtende fyren Levi (han er egentlig for bra til å kalles for "fyren", det er bare et uttrykk), som etter litt om og men blir et fast inventar på Caths og hennes romvenninne, Reagans, lille rom. Det tar sin tid før Cath i det hele tatt oppfatter at det er en grunn til at han henger der, en annen grunn enn at han og Reagan har kjent hverandre i evigheter. Og når hun først oppdager det så vet hun selvfølgelig overhodet ikke hva hun skal gjøre med det. Gjennom hele boken har hun et hode i fanfiction-verden på veven, og et varierende i virkeligheten.

Å være Fangirl!

Om jeg skal utsette noe på denne boken, eller først og fremst hvordan den framstilles på forhånd (ut fra coveret og tittelen), så er det at den handler mindre om det å være en "fangirl" og om selve det miljøet man gjerne blir en del av (og som Cath også er inni med sine tusener av fans) enn det gjør om de virkelighetsnære tingene. For selv om historien om Simon Snow jevnlig har sin plass i denne boken, også som små utdrag rundt omkring, er den først og fremst et bakteppe. Misforstå meg rett, jeg elsker det, opplegget, med at Cath skriver, og besettelsen, osv., sikkert mye fordi det naturlig nok minner meg om min egen Harry Potter-hype, og alle de fantastiske følelsene som er og var rundt det. Det med å elske noe så mye at det er en like stor del av virkeligheten din som enhver annen hendelse og person, det er slik Cath elsker sin Simon Snow. Men til tross for den begeistrede gjenkjennelsen, så er det virkeligheten jeg husker fra denne boken. Og det er ikke noe å utsette noe på i seg selv, men før jeg leste boken så hadde jeg et inntrykk av at den kom til å gå mer inn i fanmiljøet enn den gjorde. Men det gjør egentlig ikke noe, kombinasjonen er perfekt!

Jeg må bare påpeke at det å være fangirl ikke må handle om virkelighetsflukt. Det handler om innlevelse, om å være forelsket, i historien og miljøet. Om det perfekte uperfekte.

Å være en vanlig jente

Den lille familien til Cath og Gwen består i det daglige av dem selv og faren. Overgangen til universitetet blir en utfordring for dem alle tre, og personlighetstrekk og underliggende indre konflikter som alltid har vært utfordrende forsterkes i hverandres fravær. Faren har ikke lenger noen til å passe på at han ikke går for langt når han blir manisk opptatt av jobben, Cath har ikke lenger Gwen til å dra henne ut for å være sosial, og Gwen har ikke lenger Cath til å balansere hennes mer utagerende sider. På toppen av det hele tar moren deres plutselig kontakt, moren som bare forlot dem en gang på barneskolen for å "finne seg selv" og aldri kom tilbake. Tvillingsøstrene splittes på flere måter, så langt at det ikke lenger er mulig å finne tilbake? Og hvordan skal faren klare seg på egen hånd? Har alle guttene som dukker opp de samme edle hensiktene? 

Denne boken handler om å være fangirl, definitivt, men den handler like mye om å være en vanlig, ung og usikker jente. Å finne sin egen vei. Å kanskje tørre å elske noen.

En slutt

Akkurat som at boken tok slutt (dessverre, nesten fem hundre sider var ikke nok) føler jeg at denne anmeldelsen slutter nå. Brått, brutalt. Det er nedfallet med besettelser, at man desperat skulle ønske det var mer. Nå kommer det faktisk en egen historie om Simon Snow, skrevet av Rowell, senere i år. (Må.Lese.Den.). Men det blir jo ikke det samme som å lese Fangirl for første gang. Absolutt ikke det samme. Nå kom jeg forresten på hvordan jeg kan gjøre dette mer trivelig. Jeg har nemlig blitt overdrevent avhengig av Goodreads i år, og en av tingene jeg ikke har prøvd enda er å bake noe derfra inn her på bloggen. Det blir sikkert noen gjentagelser i forhold til hva jeg allerede har skrevet om her, men fint eksperiment uansett!

Og se, det fungerer! ^^

Fangirl by Rainbow Rowell
My rating: 5 of 5 stars

I`m in love with this book. It`s not perfect, but then again, I never fall in love with something/someone because it`s perfect, but because it`s touching something and makes a pefect moment(+).

Even though this book is being marketed as a book about a fangirl, I feel like that is more like a backdrop for a story about a girl trying to find her place in this world (here; freshman at campus), while leaning on her fandom and fanfiction to always be the most reliable. She takes a creative writing course, and gets confused over how her two worlds are suddenly mixed up, or rather the fact that they do not necessarily fit together the way she wanted it to.

The relationships between Cath and her family, friends, and potenially romances are beautifully described, and are one of the main reasons I love this book.

Another reason for my love is the obvious relations to Harry Potter inspired fandom, and I lovelove HP, and others who love it as well. It reminds me of my own obsession back at these days.

I take myself in wondering if there are any fanfiction about this girls fanfiction somewehere out there.



The wors thing with this book was that it ended.

(1. I mean, what am I supposed to do now? It`s like the book was my whole day and sunlight, and now I`m just confused.)

(2. And even worse, it`s a LIBRARY BOOK!!! Means I have to give it back :( )

(3. This the most embarrasing review I`ve written in here, but I can`t hold myself bakc this time, and that `s the embarrasing part. But then agaig; it fits the book and the main character in a way. So if you do not like this style, you may not be the books biggest potenial fan either.)

(4. Forget the last sentence in number 3, I would not want anyone to choose not to read it because I`m a bad writer. The authour writes better (obviously). )

(5. I have to stop. The book did.)

(6. Really.)

(7. Goodbye book -.- )

(8. Hopefull I`ll se you in a bookstore one day :D )

(9. I like this ending better.)

View all my reviews